Blogg - Ingunn Harstad: «Det var ingen som tok seg av meg da jeg var turnuskandidat heller». Dette var begrunnelsen vi fikk fra avdelingsoverlegen da vi etterlyste oppfølging og veiledning i turnustiden.
På morgenmøtet for leger på lungeavdelingen er det stadig nye ansikter å se. Vi speider omkring oss og lurer på hvem som er nye og hvem vi har sett før. Dette kan være medisinerstudenter som enten skal ha uketjeneste eller er femteårsstudenter utplassert noen uker. Forøvrig kan det være utvekslingsstudenter eller hospitanter som kan mer eller mindre norsk. Så er det forskjellige kategorier av leger: turnuskandidater kommer for seks uker, leger 
under utdanning kan komme for et kortere vikariat eller være så mye som et halvt eller helt år før de roterer til en annen avdeling. I beste fall er det leger som utdanner seg til lungespesialister og skal være i flere år. Det varierer altså fra relativt ferske studenter til snart ferdige spesialister. Men alle disse har noe til felles. De skal få en eller annen form for undervisning, veiledning, eller opplæring av leger som alt er ved avdelingen.
Dette er en del av de skjulte arbeidsoppgavene. De foregår samtidig med alle de andre daglige gjøremål, visittgang og papirarbeid på avdelingen. Fokuset skal holdes kontinuerlig på pasienten, samtidig skal pasientsituasjonen brukes til veiledning og opplæring. Ikke nok med at en selv skal skrive epikriser og notater, men en skal også lære andre å utføre dette. Dette kan både være slitsomt for pasientene som stadig ser nye ansikter på visitten, og legen som skal forholde seg til mange relasjoner og oppgaver samtidig.
Fra egen studietid husker jeg fortsatt møte med pasienter som gjorde sterkt inntrykk, og leger som var gode eksempler. De sjeldne tilfellene der noen så meg og gav positive tilbakemeldinger på det jeg gjorde, blir heller aldri glemt. Jeg kan også huske situasjoner til skrekk og advarsel. Opplevelser i studieårene er formende for senere holdninger og interesser. I turnustiden var begrunnelsen på spørsmål om dårlig oppfølging, at ingen hadde tatt seg av overlegen da han var turnuskandidat heller. Slik hadde dette fått forplantet seg til dårlig oppfølging av flere generasjoner med turnuskandidater etterpå. Senere arbeidssituasjoner har vel heller ikke vært preget av for mye veiledning og opplæring.
Vi kan vel være enige i at veiledning og opplæring er en viktig del av arbeidet på sykehuset. Kanskje skal vi framheve dette som en positiv mulighet til å utfordre og påvirke neste generasjon leger? Samtidig bør vi synliggjøre dette arbeidet og bevisstgjøre oss i oppgaven som rollemodeller.
Les flere blogginnlegg fra Ingunn Harstad:
Hvordan kan vi bidra?
Hvor er pasienten?
«Minoritetshelse»
«Tuberkulose er ikke glemt»