Hvor blir det av pasienten i dag? Jeg tar en runde på venterommet, i korridoren og ut til laboratoriet. Ingen som passer til beskrivelsen er å finne. Enda en pasient blir registrert som ikke møtt til time, og må innkalles på nytt.
Møte mellom pasienter med et annet språk og kultur og helsevesenet byr på mange slags utfordringer. Den første utfordringen er innkallingsbrevet. Dette kan være en utfordring selv for norske pasienter. Innkallingen består av flere ark, det kan være oppgitt flere forskjellige tidspunkt for undersøkelser og legetime, og i tillegg er det vedlagt informasjon om alle dine rettigheter som pasient. I beste fall får pasienten innkallingen på et språk han forstår godt, kanskje et språk han forstår litt av, eller ikke i det hele tatt. I verste fall er pasienten analfabet. I tillegg vet han ofte ikke hvorfor han blir innkalt til sykehuset.
Dersom pasienten kommer til sykehuset den dagen han er innkalt, må han først finne riktig sted. Det er ikke bare utlendinger som sliter med det! Kanskje har han ikke lest kart før, og igjen er språket et problem. Før en konsultasjon på lungepoliklinikken skal mange pasienter ta et røntgenbilde av lungene. Når røntgenbildet er tatt, spør pasienten om han er ferdig, og får svaret ja, han er ferdig. Pasienten oppfatter at han er ferdig med alt, og drar hjem. På poliklinikken sitter vi og venter på pasienten som aldri kom, men vi kan se at han har vært på røntgen, og så har forsvunnet på veien til oss.
Andre pasienter skal ta blodprøver før de kommer inn til legen. Der venter en annen utfordring. På laboratoriet sier instruksene at pasienten selv skal fortelle dem sitt personnummer og navn. I seg selv et fornuftig krav. I enkelte land brukes andre kalendere enn i Norge. De har også andre tall. Det er mange som ikke kjenner til sin fødselsdato, og får tildelt en mer eller mindre tilfeldig dato når de kommer til Norge og skal registreres. Utfordringen på laboratoriet er derfor ganske krevende. Det har tidligere vært episoder hvor ikke engang å vise passet sitt som identifikasjon har blitt godtatt.
Mange når fram til resepsjonen, men fellesekspedisjoner er et stykke fra selve ventearealene for legekontoret, og det er fullt mulig å forsvinne/gå seg bort på veien. Men la oss si at pasienten har nådd fram til legekontoret. Da er neste utfordring om tolken har dukket opp. Forhåpentligvis er det bestilt tolk, men selv om tolk er bestilt, hender det at tolken ikke dukker opp, eller kommer for sent.
I beste fall har vi både pasient og riktig tolk på kontoret til samme tid. Det er da utfordringene virkelig starter. Hvordan få formidlet at de er henvist for oppfølging av positive funn ved tuberkulosescreening, men de er ikke syke, bare smittet? Dette er et vanskelig budskap å formidl, også til norske pasienter. Hvordan få en tolk til å oversette noe han ikke forstår selv? Og hvordan vite om pasienten skjønner hva det dreier seg om?
Mange innvandrermiljøer er små, og det er en viss fare for at tolk og pasient vet om hverandre. Dette er vanskelig for mange pasienter som ikke har hørt om taushetsplikt. De ønsker ikke å ha en tolk de kjenner. Ofte kommer samme tolk igjen flere ganger, og de har skjønt hva dette dreier seg om og vil kunne forklare det bedre. Men pasientene har selvsagt svært forskjellige forutsetninger. En ung gutt fra Afghanistan fortalte etter konsultasjonen at han aldri hadde vært til lege før.
Har vi laget våre systemer for innkallinger og oppmøte for kompliserte, ikke bare for utenlandske pasienter, men også for mange norske? Kan vi både forenkle og forbedre våre rutiner med tanke på pasientene som skal bruke dem? Har vi tilpasset våre opplegg til grupper med særlige behov, slik at de også får tilgang til helsetjenester?
På lungepoliklinikken er vi i gang med et prosjekt kalt innvandrerhelse og samhandling. Der går vi gjennom hele kjeden fra kommunehelsetjenesten til spesialisthelsetjenesten for å bedre pasientflyten. Det er mye å gripe fatt i, men også mye som kan gjøres med enkle midler. Vi prøver å tilpasse tiltakene til de forskjellige pasientgruppene. Så langt har vi blant annet prøvd at de som henviser pasienten, også ringer til pasienten og informerer om timen. Raskere time ved poliklinikken gjør at en ofte kan unngå å ta nye røntgenbilder, og ved å utvide antall blodprøver som tas på forhånd, kan vi unngå å ta blodprøver her. Vi skal nå gjøre et forsøk hvor en guide møter pasientene når de kommer til sykehuset. I Flyktningehelsetjenesten har de tenkt på muligheten av å få en person til å hente dem hjemme. Så kanskje vi etter hvert kan rette ut flere svinger, og fjerne noen sideganger fra labyrinten som fører fram til en undersøkelse på poliklinikken.