Hvor er sikkerheten?

Dersom du har din arbeidsplass på St. Olav, må du mange ganger hver dag forholde deg til et eller annet som har med sikkerhet å gjøre.

Enten du skal inn gjennom en adgangs¬kontrollert dør, logge deg på en pc eller bare bevege deg i gangene blir du fanget opp av et eller annet system som skal bidra til å ivareta sikkerheten på sykehuset.

Det er brukt et utall millioner kroner på sikkerhetssystemer gjennom utbyggingen. Om lag 2 700 adgangskontrollerte dører, 180 overvåkningskamera og 12 000 adgangskort vitner om det. Men er det nok? Har vi tilstrekkelig med sikkerhet på sykehuset til at vi kan påstå at det er trygt å være på St. Olav?

Sikkerhet er et samspill mellom teknologi, mennesker og god organisering. Fravær av et av disse elementene kan føre til kritisk fall i sikkerhetsnivået. Eksempelvis vil ikke verdens beste adgangskontrollsystem hjelpe dersom et adgangskort er på avveie. På samme måte vil kostnadene med overvåkningsskjermer være bortkastet dersom vi ikke har noen til å se på dem.

Jeg er opptatt av enkeltmenneskets rolle i dette samspillet. Jeg tror vi alle har en vekter dypt inne i oss. Det gjelder bare å riste liv i ham eller henne. Det er denne vekteren som må kikke oss over skulderen de gangene det er fristende å sette en penn i dørsprekken for at døra ikke skal gå i lås. Når vi er hyggelige og holder opp døra for en ukjent person som smetter inn den du nettopp åpnet med kortet ditt. Eller når du leverer ut et lånekort til en pasient eller pårørende uten kvittering.

Det finnes ikke det adgangskontrollsystem i verden som tar høyde for sløve ansatte. Vi skal være et åpent sykehus. Det er en politisk beslutning som ingen setter særlig stort spørsmålstegn ved. Pasienten er i fokus, og skal slippe en følelse av overvåkning og kontroll når han eller hun besøker sykehuset. Men vi har åpenbart infrastruktur, funksjoner og verdier innenfor veggene som vi er nødt til å sikre skikkelig. Og i det arbeidet blir du og jeg som arbeidstakere helt avgjørende.

På St. Olav opplever jeg at det i prosjekt- og utbyggingsfasen blir gjort masse godt sikkerhetsarbeid med soner, tilgangsnivåer og kostbar teknologi. Idet bygget blir bebodd starter en langsom perforering av soner og tilganger, og sikkerhetsnivået jekkes gradvis ned til et nivå som er praktisk i en travel hverdag. Så kan vi jo spørre, hva er riktig nivå?

Sikkerhet må skapes, og gjenskapes, hver eneste dag og blir ikke bedre enn det svakeste bidrag. Enten det er en defekt ytterdør eller et adgangskort på avveie. På den måten kan man si at en penn i en dørsprekk er et angrep på våre felles verdier og alles trygghet.

Jeg ønsker alle et godt og sikkert år i 2010.

Har du innspill til denne bloggen? Send en epost til blogger Roald Hammer.

 Publisert fredag 22. januar 2010 klokken 13.09.