I landet mellom alt og ingenting

Det gjelder i vår nære virkelighet på jorden, men vi blir jo slett ikke større hvis vi løfter våre blikk fra jorden og betrakter mennesket i kosmologisk perspektiv, fra universet, og setter mennesket i sammenheng med vår universelle virkelighet.

Der hvor det ikke er noen vits i å måle dimensjonene i meter eller kilometer, men i astronomiske enheter og lysår, der blir mennesket på en måte akterutseilt. Vi blir i det hele tatt vanskelig å få øye på. I kosmos, den egentlige, store, fysiske virkelighet betyr det ingenting hva mennesket sier og gjør.

Forutsetningen for denne beskrivelsen og dette menneskesynet er på mange måter det motsatte menneskesyn.
Mennesket er noe stort. Det at mennesket overhodet er i stand til å beskrive og kartlegge sin virkelighet i den grad vi nå kan, vitner om menneskets storhet, om en fantastisk utvikling i den menneskelige vitenskap og erkjennelse, om at vi er det ypperste i Guds skaperverk.
Vi vet nok om oss selv til at vi kan erkjenne at vi lite eller ingenting vet. Det hører med til menneskets storhet.

Mennesket er jo ikke bare stort, men for oss betyr mennesket alt. Mennesket er betingelsen for vår egen eksistens som mennesker gjennom forplantningen.

Dessuten - uten mennesket eksisterer det slett ingen virkelighet, ingen planeter, stjerner, galakser, intet univers, ingen historie - for oss, fra vårt ståsted. Fra vårt ståsted er jo mennesket betingelsen for eksistensen av alt annet.
Vi, du, jeg er på en måte virkelighetens betingelse, kjerne og sentrum - for oss. Mennesket er alt.

Dermed er vi midt inne i det dilemma vi som mennesker befinner oss i. Vi er henvist til å leve våre liv midt i et enormt spenningsfelt, det største som tenkes kan. Menneskelivet leves i spenningen mellom alt og ingenting.
Mennesket er fra en mest mulig objektiv og beskrivende plassering i virkeligheten bortimot ingenting, mens mennesket fra vårt ståsted, fra en subjektiv innfallsvinkel til virkeligheten, betyr alt. Dette er menneskets eksistensielle dilemma: Mennesket er samtidig alt og ingenting.

Dette er vanskelig. Hvorfor bryr vi hodene våre med så vanskelige ting? Mennesket har alltid, så vidt vi vet, opp gjennom historien vært opptatt av disse spørsmål; de eksistensielle spørsmål. Evnen til å erkjenne det eksistensielle dilemma er på en måte menneskeartens adelsmerke.

Hvorfor slår vi oss ikke til ro med vår jordiske, daglige, nære praktiske virkelighet, med brød og sirkus? Hvorfor er det viktig for oss å snakke om sammenheng og meningen med livet? Kanskje fordi vi erkjenner at våre liv er sårbare og at vi har behov for å bekrefte hverandres iboende verdighet i møtet med den store og altoppslukende virkelighet.

Nettopp fordi vi er så små er det viktig å gi hverandre stor betydning.

Har du innspill til denne bloggen? Send en epost til blogger Øyvind Brastein.

Les flere blogginnlegg fra Øyvind Brastein:
«Så er den her igjen»
«Vi er alle mennesker»

Publisert onsdag 20. januar 2010 klokken .