Nylig skrev trivselssykepleier Mads Bøhle et flott blogginnlegg om behovet for å finne et rolig sted hvor man kan samle tankene og reflektere uforstyrret. Han lurte på hvordan pårørende og pasienter har det på sine indre reiser når de er på sykehus. Får de anledning til å flykte inn i tankene, nyte stillheten og reflektere om sin egen tilstedeværelse i hverdagen? Mads nevnte ikke ansatte, men også de kan ha behov for en rolig stund iblant.
«Jeg fant, jeg fant» ropte Askeladden i eventyret om «Prinsessen som ingen kunne målbinde». I eventyret fant Askeladden tilsynelatende uvesentlige ting som senere viste seg å være nyttige. Fortellingen viser at alt er mer enn det vi ser, ikke minst når det gjelder mennesker. Da kan også jeg rope «jeg fant, jeg fant». Det jeg fant er et sted her på sykehuset. Olavstua - et stille rom.
Slik som brødrene til Askeladden ikke forsto at han kan ha en egen oppfatning av verdien til tingene, kan man oppholde seg i Olavstua uten å forstå at en kanskje får nytte av det først senere. Ting, sted eller en stille stund kan bety noe, uavhengig av hva vi tror at det er. Likevel kan vi ofte selv gi dem mening og innhold vi liker. Derfor sier jeg at man kan se på Olavstua som et vanlig seminarrom hvis man vil, men jeg foretrekker å gi en annen, mer høytidelig betydning, til dette rommet. I rommet opplever jeg ofte en herlig følelse av ro og tilfredshet. Tenk bare på hvor mange syke mennesker som har fått hjelp her, eller i det minste et håp for helseforbedring, de siste hundre årene.
Olavstua kan minne om et kirkerom, blant annet fordi det blir et kirkerom ved morgenbønn hver dag klokken ni. Men Olavstua er et rom for alle. Det er også flerbruksrom hvor vi flere ganger i året har konserter, foredrag, juleforestilling eller andre markeringer. Innimellom er det ganske stille der. Likevel kan man fra tid til annen møte en buddhist som mediterer, en muslim som ber, eller en pasient som venter på time og pårørende som venter på pasienten. Det er ikke akkurat trengsel der inne, men rommet brukes.
To objekter opptar meg spesielt i Olavstua. Det første er et imponerende kunstverk, et veggteppe fra tekstilkunstner Inger-Johanne Rasmussen. Ved første øyesyn kan det virke ganske forvirrende med linjer og kuber som går i unaturlige retninger. Etter hvert kan man se en orden i kaoset, hvis man bruker fantasien. Teppet har ikke navn, så jeg kaller det «Livets vei» og tolker det slik at bildet forteller hvor vi kommer fra og hvor vi skal. Høyre side forestiller det materielle og moderne med et fly øverst. Den fanger blikket først med sine store mangekanter. Der ser jeg en by som vokser spontant, slik de fleste byer
Kunstverket laget av Inger-Johanne Ramussen har en sentral plassering i Olavstua. |
gjør. Venstre side forestiller den emosjonelle del av oss med en fugl øverst. Nede ser vi konturene av en sydame, kanskje en husmor i et landsens hjem. Derfra ser jeg to trapper. En kort enkel trapp som leder rett ned til byen og dens fristelser. Den største fristelsen er å bli fanget i en stressende kamp om det materielle. Den andre trappen leder opp i en lengre og kronglet vei fra bygda eller fiskeværet, som mange av oss kommer fra, og til byen hvor de fleste samles til slutt. På denne veien bærer vi med oss usikkerhet og savn etter barndomshjem og naturen i bygda. Noen kommer ikke i mål og blir hengende mellom bygd og by, i midten hvor vi bare ser omriss av kuber. Hele historien i teppet er omringet av blomster på en mørk bakgrunn. Mørket representerer det ukjente fra før fødselen og det ukjente vi skal ende i igjen.
Det andre objektet er et vitrineskap helt bakerst i rommet. Det inneholder religiøse symboler fra de tre største monoteistiske religioner jødedommen, kristendommen og islam. Olavstua brukes ved mange forskjellige anledninger, og dette skapet gir rommet et åndelig preg og representerer et mangfold. Vitrineskapet fortjener en egen blogg som kanskje kommer senere. Men det viktigste er at på øverste hylle i skapet står det en liten skål med inskripsjonene «St. Olavs Hospital» og «Likeverd».
Det ville være fint om hvert senter ved St. Olav får et eget stille rom. Noen klinikker har det visst allerede. Men Olavstua er vårt felles stille rom, jeg håper at det ikke blir altfor stille. Askeladden fant skatter hvor man ikke forventer å finne dem. Hvis vi finner en kort stund med indre ro kan det bli en slags skatt også.
Les flere blogginnlegg fra Emir Krilic:
«Haggada fra Sarajevo - en bok som gir håp»
«Trenger man en kulturkonsulent?»