Blogg - Øyvind Taraldset Sørensen: Makt, styrke, liv og sårbarhet. Julen gir også rom for ettertanke og refleksjoner om vår verden.
Jeg har vært på kurs. Om bearbeiding av krise- og stressreaksjoner. For at deltakerne skulle få anledning til å øve seg på hverandre, ble vi «traumatisert». Vi måtte se en film. «Shooting dogs» heter den, og handler om folkemordet i Rwanda. En forferdelig film som jeg ikke ville ha sett hvis det ikke var for at jeg måtte. Forferdelig, og veldig godt laget.
(Dersom du ikke ønsker å vite noe om handlingen i «Shooting dogs», ikke les videre)
Filmen begynte med dagliglivet på en skole som var bygget opp rundt en katolsk misjonsstasjon. En jente som trener løping. Her holder også den belgiske FN-styrken til. Etter hvert blir det klart at det er et opprør på gang. Man merker det på stemningen, propagandasendingene i radioen og etter hvert veisperringer og overfall. Så er nedslaktingen i gang. De som blir angrepet søker tilflukt på skolens område, mens de som angriper etter hvert samler seg utenfor gjerdet. Innenfor råder frykten og usikkerheten, utenfor er det fest og dans. Og blodige macheter.
Inne i en av skolens bygninger høres noen ville skrik. Det viser seg at en fødsel er på gang. I nonnenes fravær er presten fødselshjelper. Konflikten utvikler seg, vestlige søker tilflukt på skolens område. Franske militærstyrker kommer og befrir dem og et filmteam fra BBC som har tatt seg inn på skolens område. Bare de hvite blir evakuert. En kvinne får ikke med seg sin afrikanske mann, mens en annen får med seg hunden sin. Sjefen for FN-styrken insisterer på å holde seg til sine instrukser, og det er å ikke foreta seg noe. Annet enn å sikre sine egne folk. På et tidspunkt informerer han presten om at de kommer til å begynne å skyte på alle løsbikkjene. De spiser av likene, og utgjør en helserisiko. Det er absurd, og presten spør rasende om bikkjene skjøt først. FN får bare skyte hvis noen skyter først… Det blir ikke noen skyting, bare slakting. Midt i kaoset blir babyen døpt. De holder gudstjeneste og feirer nattverd. Moren med den lille babyen prøver å rømme. Hun kommer ikke langt.
Frykten stiger innenfor, og stemningen utenfor.
Til slutt drar FN også. Den unge læreren som har lovet elevene å bli, drar også. Faren til jenta som løp, ber FN-styrken om å skyte dem før de drar. Det gjør ikke så vondt å bli skutt som å bli hugget ned. Det blir avslått. Om de ikke i det minste kan skyte barna? FN drar, porten stenges, mens mobben nærmer seg med dans og jubel. Noen barn legger seg på lasteplanet til skolens lille lastebil. Presten brer presenning over, og de kjører ut av skolen i det den stormes. Ved en veisperring kommer de ikke lenger. Mens presten oppholder vaktene, klarer barna å rømme fra lastebilen og inn i skogen. Jenta som trente løping, fortsetter å løpe. Flere dager.
«Shooting dogs» er en opprørende og provoserende film. Den var godt laget, og adresserte viktige politiske, eksistensielle og teologiske spørsmål. Som spørsmålet om ansvar og mening, og spørsmålet om hvor Gud er i en vond verden. Det var en film som skapte mange reaksjoner. Likevel var det barnefødselen som gjorde sterkest inntrykk på meg, hvis en skal måle etter antall tørkede tårer. En fødsel er noe helt spesielt. Det vet alle som har vært med på en. Og på denne tiden av året er det nettopp en fødsel vi feirer. At Gud kommer til oss som et lite barn. Kanskje er vi her ved noe av nerven i filmen (og livet) som traff meg. Guds nærvær i vår verden handler ikke om makt og styrke, men om liv og sårbarhet, om folk som bryr seg om hverandre mitt i ondskapen.
Noe som også leder tankene til det vi har sett i vårt eget land denne høsten.