Kan barn bli psykisk syke?

Del

Da jeg begynte å jobbe i barne- og ungdomspsykiatrien hadde jeg mange spørsmål. Et av de mest grunnleggende var om barn i det hele tatt kunne være psykisk syke.  Når et barn ikke har det bra, er ikke det heller et resultat av at det er noe i veien med noen eller noe rundt barnet? Sporer vi ikke litt av da når vi sier at det er barnet som er «sykt» og trenger behandling?

Nå har jeg møtt mange barn og ungdommer som er like psykisk syke som voksne som trenger behandling i psykiatrien. Men fortsatt tror jeg dette er viktige spørsmål og noen ganger sporer vi av. Kanskje blir det for vanskelig å få øye på det som ikke fungerer i systemet barnet lever i, kanskje er det noen som må forsvare seg og aktivt skjuler manglene?

Av og til er det ganske opplagt at barnet er en symptombærer, en som reagerer på et destruktivt miljø og usunne relasjoner.  Det kan være høyt konfliktnivå mellom foreldrene, et skoleproblem, sykdom hos søsken, mobbing, omsorgssvikt eller mange andre forhold. Konfliktene er ikke alltid åpne og synlige. Når skjulte og undertrykte problemer og hemmeligheter truer vil barn ofte være de mest sensitive og sårbare. Det hører med at man også kan bli syk av å være en symptombærer for andre. Men selv når vi ser og setter ord på disse mekanismene står hjelpeapparatet dessverre i fare for å sette merkelappen «syk» på feil sted.

Både i dagligtale og i medisinsk forskning, diagnostikk, språk og tenkning er vi ofte fanget i den klassiske biomedisinske modellen, der helse er fravær av sykdom, skade, mangel og smerte og der sykdom kan klassifiseres i kategorier. Frisk er normalt, syk er en unormal tilstand i dette språket. Behandlerens oppgave er å finne feilen og reparere. Vi snakker ofte om syk og frisk som om skillet er klart, selv om de fleste vil ha opplevd glidende overganger uten objektiv sannhet. Et røntgenbilde vil som regel kunne avsløre om du har et beinbrudd eller ikke og en blodprøve om du har diabetes.  Skaden kan repareres, mangelen behandles. Men når er du frisk etter influensa eller en depresjon? Det å være frisk og ha god helse kan ikke defineres objektivt. Men den subjektive dimensjonen har liten plass i den strengt biomedisinske modellen. 

Når vi har med barn å gjøre tvinges vi til å tenke helhetlig. Voksne pasienter er mer medgjørlige der, de hjelper oss å holde irrelevante behov unna pasientrollen. Da blir det ryddigere og enklere å tenke subspesialisert. Barn kommer med hele seg og har ofte ikke noen klar bevissthet eller forventing om at ubehag og strev skal kategoriseres i psykisk eller fysisk smerte. Vi trenger modeller og et språk for å beskrive og forstå hvordan det genetiske, biologiske, psykologiske, sosiale og kulturelle griper inn i hverandre og former vekst og utvikling, men også sykdom og dysfunksjonelle forhold. Barne- og ungdomspsykiatrien er tuftet på det tverrfaglige der kunnskap om alle disse dimensjonene er relevante. Vi leter nok etter mangler og mulige disponerende, utløsende og vedlikeholdende faktorer, men må samtidig finne styrker og se potensialene. Og den beste hjelpen er ikke alltid å reparere den opprinnelige «feilen».

«Født sånn eller blitt sånn?», spurte Harald Eia. Jeg håper mange med meg sukket litt oppgitt over forenklingen. Alle er jo både født og blitt. Ingen er bare født sånn eller bare blitt sånn. Likevel er spørsmålet interessant og det stilles daglig i BUP. Ikke for å plassere mennesker i gjensidig utelukkende kategorier, mer for å få en vurdering av ulike dimensjoner.
Når vi gir barn diagnoser innen kapittelet «psykiske lidelser og atferdsforstyrrelser»gir kartet ICD 10 en endimensjonal projeksjon av virkeligheten. Terrengbeskrivelsen blir bedre ved at vi alltid opererer med flere akser i diagnosesystemet og dermed fargelegger mer av det flerdimensjonale bilde av barnets virkelighet på et bestemt tidspunkt. Men det er og blir en projeksjon. Virkeligheten er et annet sted, den kan ikke fanges av ICD 10.

I min første tid i BUP ble jeg lettere sjokkert over en uttalelse fra en erfaren sosionom: «Barn bør ikke få en diagnose verken barnet eller foreldrene synes de har bruk for eller foreldrene ikke vil ha», sa hun. Dette måtte da være en overdrevent relativistisk sosionomkonstruksjon? Her gjelder det vel å finne sannheten, tenkte jeg. Enten er barnet deprimert eller ikke. Men påstanden utfordrer den klassisk medisinske modellen. Hvem sitt behov er det å lete etter sannheten om sykdommen og årsaker? Når vi må velge, bør ekspertens korrekte diagnostikk vike for hensynet til det barn og foreldre opplever som brukbart og nyttig?

Barn kan også bli psykisk syke.  Men det er aldri tilstrekkelig å betrakte barnet og de psykiske vanskene uten samtidig å se det i et samspill med omgivelsene. Vi ser stadig eksempler på at den klassiske sykdomsterminologien kan stå i veien for tillit og behandlingsallianse. Språk som treffer blir viktig for å kunne hjelpe.