Jeg er «ekspert» på samhandling. I seks år har jeg og familien min drevet samhandling i praksis. Vi samhandler med fastlegen, St. Olavs Hospital, lærings- og mestringssenteret på Trondsletten i Trondheim, fysioterapeut og ergoterapeut i kommunen, logoped og en lang rekke andre instanser. 
Alle har vært nødt til å samhandle med oss. Samhandlingen dem i mellom har vært mer så som så.
Jeg sitter med en følelse av at det er vi som har dratt lasset for å sikre koordinering og samarbeid.
Den nye reformen din har jo som et mål at ulike nivåer innen helsetjenesten automatisk skal samarbeide.
Det er en tanke som er lett å støtte, men våger jeg å tro på den?
Foreløpig har vi ikke sett reformen i praksis. Den eksisterer bare på papiret som St.meld. nr. 47 (2008-2009). Samhandlingsreformen – Rett behandling – på rett sted – til rett tid.
Du har fortsatt noen år på deg. Først i 2012 skal samhandlingsreformen for alvor settes ut i livet. På veien dit vil jeg gi deg noen av mine tanker.
Samhandlingsreformen må bli en reform til beste for pasientene. Det å sette reformen ut i livet er bare halvveis til suksess. Reformen skal også fylles med innhold som betyr noe for hver enkelt pasient. Først når pasienter merker forbedringer, kan vi konkludere om reformens suksess eller fiasko. Jeg må innrømme at jeg fortsatt føler jeg meg litt som Ludvik i Flåklypa Grand Prix, det man ikke vet noe om, «det er fali’ det».
Det er flott med en satsing på å forebygge sykdom. Det er flott at pasienter kan få hjelp nær hjemstedet sitt. Det er flott at dere tenker på koordinering og pasientforløp. Alt dette er viktig. Det jeg ikke føler jeg har fått svar på er hvordan dette skal gjennomføres.
Jeg er redd for at min multifunksjonshemmede sønn kan få et dårligere tilbud med samhandlingsreformen. Når grensene mellom spesialisthelsetjenesten og kommunehelsetjenesten viskes ut, frykter jeg han skal tape. Hvem har da ansvaret for å gi ham et godt tilbud?
Samhandlingsreformen må ikke få lov til å bli en reform for sparing, der pasientene blir en kasteball mellom nivåer og systemer. Likevel er jeg bekymret for nettopp dette. Dårlig kommuneøkonomi, kombinert med penger som ikke er øremerket, høres hasardiøst ut. Vil for eksempel rehabiliterings/ habiliteringstilbudet til sønnen min være utsatt når man må svinge sparekniven?
Dette er tilbud som bedrer hverdagen hans, men livsnødvendig akuttmedisin er det jo ikke. Jeg håper selvfølgelig at frykten er ubegrunnet, men helt beroliget er jeg ikke.
De siste seks årene har jeg og min mann hatt mellom 85 og 95 dager i året hvor vi har vært helt eller delvis borte fra jobb på grunn av sønnen vår. Koordinering er utrolig viktig for oss. Med samhandlingsreformen skal vi som trenger koordinerte tjenester få en egen koordinator i systemet.
Dette ville hjulpet oss med mange av de oppgavene vi i dag løser selv, og hadde det vært en utrolig lettelse. Men det virker nesten for godt til å være sant.
Er det derfor dere ikke sier noe tydelig om hvem som skal sikre oss en slik funksjon? Og når dere sier om innføringen av en koordinatorordning at «…opplegget skal ikke legge urimelig byrder på virksomhetenes arbeidssituasjon», åpner dere ikke da for at oppgaven kan nedprioriteres?
Det er veldig mye bra med samhandlingsreformen. Men utfordringene står også i kø. Langt fra alle spørsmål er besvart så langt.
Hovedspørsmålet blir: Er det mulig å få til alt man ønsker med reformen?
Har du innspill til denne bloggen? Send en epost til blogger Marthe Risan.
Les flere blogginnlegg fra Marthe Risan:
«Elle, melle...»
Har du lyst til å blogge på Pulsen? Da vil vi gjerne komme i kontakt med deg.
Du må være ansatt ved St. Olavs Hospital, eller ha offisiell tilknytning til sykehuset.
Send epost til Frode Nikolaisen for å avtale et uforpliktende møte. |
Publisert onsdag 23. september 2009 klokken 09.13.