Om overvekt og fedme – og sterke meninger!

Del

Debatten sporet av i starten, for hva snakket man om? Mens læreren innprenter barna å sortere epler fra pærer, har vi glemt at overvekt og fedme er to forskjellige fenomener. For ikke å snakke om sykelig fedme. Overvekt er BMI 25 – 30 kg/m2 og er hva fryktelig mange av oss allerede har (eller er, for å følge blogg-retorikken). Fedme er mer uttalt overvekt (BMI 30-35), mens sykelig fedme er når man runder 40. Tallkløveri, tenker noen, men med kliniske implikasjoner.

Selvsagt er overvekt og sykelig fedme tilstander langs et kontinuum, men likevel vesensforskjellige. Mens vi vanlige overvektige legger på oss den årlige halvkiloen, har utviklingen ved sykelig fedme ofte vært dramatisk annerledes. Noen begynte i fosterlivet, andre ble fete i tidlige barneår. En mulig biologisk (genetisk) predisposisjon for fedme kan i ungdomstiden ha blitt forsterket med selvmedisinering med mat som en respons på å falle utenfor de sosiale og identitetsskapende arenaer.

Andre har drevet idrett i mange år før de plutselig ble stillesittende – jeg husker ikke alle de tidligere håndballjenter med røkne leddbånd jeg har møtt i klinikken. Mer kuriøst er fedme som skyldes organisk skade i hjernens appetittregulerende senter, som kan gi flere titalls kilo ekstra på et halvår. Og jo, de ser ut som alle de andre som «løper for lite». En annen type, dessverre mer utbredt, er de utsatt for overgrep i barndom og som har spist på seg en rustning av fett for å skape avstand til deg og meg. Listen over gjengangere i klinikken kunne vært mye lengre.

For å komplisere det enda mer, la oss vende tilbake til eplene og pærene: Biologi påvirker hvordan vi lagrer fettet. Eplene (vi kaller dem androide), har store mager og ganske slanke ekstremiteter. Mye av fettet sitter her intraabdominalt og gjør dem lettantennelige for diabetes og hjertesykdom. De med pæreform (gynoide) har mindre bukfett, men store reserver på rumpe og lår.

Eksemplene viser litt av variasjonen i fedmelandskapet. Selvsagt har de alle «spist for meget og løpt for lite», men fedme kan også forståes på bakgrunn av biologiske og/eller psykologiske medvirkende årsaker. Men hver gang søkelyset rettes mot overvekt, blandes begrepene. Og så lenge vi overfører overvektens enkle logikk også til fedmefeltet, legger vi for mange fete bare moralsk sten til byrden. Vi gjør det som egentlig er samfunnets problem om til individets skam. Resultatet for mange er tilbaketrekning (inaktivitet) og selvmedisinering (spising).

Til forskjell fra overvekt, er sykelig fedme en diagnose. Jeg tror det er tre årsaker til at den er så tung å svelge for mange. Først av alt, diagnoser behandler vi jo.
Smak bare på ordet: Behandling høres unektelig passiviserende ut; pasienten lar seg behandle og blir objekt fremfor subjekt i sin egen helse. Tatt i betraktning at kjernen i all fedmebehandling – også fedmekirurgi og medikamenter – er livsstilsendring, klinger ordet feil. Dernest innebærer en diagnose at de monstrøst store får opprykk til samme sosiale divisjon – pasientligaen – hvor også vi andre før eller siden befinner oss, da formodentlig av mer uforskyldte årsaker? Der konkurrerer vi om legenes knappe tid og samfunnets ditto ressurser. Sist, men ikke minst, er diagnosen vanskelig for oss fordi den truer vårt eget selvbilde: For hva om din egen smale midje ikke alene er resultat av selvdisiplin, men like mye at du er heldigere skrudd sammen?

Måten sykdomsbegrepet forvaltes på minner om noe tatt fra Platons idéverden. Ideen om sykdom er imidlertid i praksis langt på vei en konstruksjon. Ta for eksempel type 2-diabetes, noe få stiller spørsmål ved sykheten i. Det er ikke noe vesensskille mellom ikke-diabetes og diabetes. Diagnosen er basert på eksperters enighet om at fastende glukose over 7,0 mmol/l skal defineres som sykt. Sykt i den forstand at over 7,0 er risiko vesentlig forhøyet for sykdom i andre organer. På samme måte tar sykelig fedme basis i et punkt på BMI-skalaen hvor sykdommer som diabetes, høyt blodtrykk, hjerteinfarkt, hjerneslag og sågar kreft står i kø.

Alle mener mye og sterkt om overvekt og fedme. Og problemet kokes som regel ned til latskap. Min erfaring er at jo mer jeg lærer, jo mer innser jeg hvor lite jeg egentlig forstår. Nettopp en slik lærdom har kanskje en viss verdi i en debatt preget av lav presisjon, uvitenhet og fordømmelse.

Teksten ble opprinnelig trykket som kronikk i VG søndag 31. oktober 2010.

Les flere blogginnlegg fra Magnus Strømmen:
«Hvor jobber du?»
«Et slags klinisk ferieblikk»
«Botsøvelser etter bryllupsmiddag»
«Er fete pasienter god nok butikk?»
«Er slankepiller ribbas nye tilbehør?»