Pårørende – en utfordring eller ressurs?

Del

På Barneintensivavdelingen møter vi foreldrene til mange ulike typer pasienter, alt fra kronikere og nyopererte barn etter en planlagt operasjon til akutt opererte og kritisk syke etter traumer og ulykker.
Vår jobb er å ivareta de pårørende ut fra hvor de er i barnets sykdomsforløp.

Det er en utfordring å hjelpe alle individuelt. Det vi kan oppfatte som en enkel operasjon, er for noen pårørende kjempedramatisk. Da må de møtes på det. Andre pårørende kan ha fått livet snudd på hodet i løpet av kort tid. For 30 minutter siden hadde de et helt friskt barn, og livet var enkelt. Plutselig vet de ikke om barnet vil overleve. Vi kan ha barn som etter en kritisk sykdomsperiode har fått tilværelsen helt forandret og kanskje må bo på sykehus i flere måneder, mens de venter på at et kommunalt hjelpeapparat etableres og læres opp.

Det er ressurskrevende å ta vare på barnepasienten og samtidig vie tid og forståelse til foreldre, søsken, besteforeldre, tanter og onkler. Dette tar tid og krever høy kompetanse, og ikke minst personlig engasjement og ydmykhet. Likevel vil jeg si det er ressurskrevende på en positiv måte. Det er berikende.
De nære pårørende er en viktig ressurs i behandling av barn. De kjenner barnet best og har en uvurderlig observasjonsevne i forhold til små forandringer – de små og viktige detaljene – i barnets sykdomsutvikling. Dette gjelder kanskje særlig kronisk syke barn, men det er også viktig for akutt kritisk syke barn.

Ved å utnytte foreldrenes kjennskap til barnet og deres observasjonsevne, blir foreldrene ikke bare en trygghet og ressurs for sitt eget barn, men også for personalet. Uansett hvor sykt barnet er, kan foreldre alltid bidra med noe. De kan delta i stell, synge for barnet sitt, eller bare være en trygg hånd å holde i. Vår jobb er å hjelpe dem til å fokusere på det friske og normale hos barnet, mens vi behandler det syke barnet.

Foreldre som blir tatt på alvor, skaper trygghet og tillit. Kommunikasjon er noe av det aller viktigste. Vi kan aldri informere nok. Ting må gjentas mange ganger, særlig i akuttfasen hvor det kan være vanskelig å ta inn over seg det som blir sagt. Vi må vise foreldrene at vi vet hva vi gjør og at vi samarbeider tverrfaglig. Vi kan trekke inn andre yrkesgrupper i behandlingen som sosionom, psykolog, prest, ergoterapeut, fysioterapeut, førskole, skole, habiliteringsteam osv. Barne- og ungdomsklinikken er som et eget lite barnesykehus i det store St.Olavs Hospital.

Vårt mål er at foreldrene skal føle seg velkommen, og at de skal føle seg som en viktig ressurs både for sitt barn og for oss som behandlere. For å få til dette, kreves ikke bare kompetanse og profesjonalitet, men også en viss ydmykhet fra behandlerapparatet. Vi har mange eksempler på «vanskelige» pårørende som maser og blander seg inn i behandlingen.

Situasjonen kan lett bli tilspisset, og personalet kan føle seg mistrodd og at de pårørende ikke har tillit til dem. Når vi så hører etter og tar foreldrene på alvor, viser det seg at de ofte har rett i sine bekymringer. Jeg mener ikke at de alltid har rett, men med litt ydmykhet kan vi løse unødvendige konfliktsituasjoner. Vi må erkjenne at foreldrene kjenner barnet sitt best, og at de kan gi viktige opplysninger som vi har kompetanse til å bruke i medisinsk behandling.

Trygge foreldre gir trygge barn, og motsatt. Uten det ene er det vanskelig å oppnå det andre. Vår jobb er å sørge for begge deler.

Har du innspill til denne bloggen? Send en epost til blogger Randi Salvesen.

Les flere blogginnlegg fra Randi Salvesen:
«Hvem bestemmer hva som er god livskvalitet?»
«Dette gjør meg stolt.»

Publisert mandag 30. november 2009 klokken 10.33.