Det hender at pasienter ved St. Olav føler seg krenket. Det kan være de har blitt oversett, fått dårlig stell eller ikke har fått tid til å stille de spørsmålene de har. - Det er kanskje ikke så farlig så lenge de får god behandling? Vi rekker jo ikke alt, og det perfekte sykehus finnes ikke. Så lenge pasienten blir frisk, får det være bra.
En krenkelse er en subjektiv opplevelse. Det går ikke an å si at nei, du ble ikke krenket. Uten å krenke på nytt. Poenget er at krenkelser ikke er lov, verken etisk eller juridisk.
Vi er forpliktet til å gi folk forsvarlig behandling og omsorgsfull hjelp. Det sier lovverket. Noen ganger kan en få inntrykk av at disse formuleringene spilles ut mot hverandre. På en slik måte at forsvarlig behandling er det viktigste, og at omsorgsfull hjelp kommer i annen rekke. Klinisk etikkutvalg hadde nylig et møte med Fylkeslegen om dette. Det ble da gjort klart at omsorgsfull hjelp må forstås som en nærmere presisering av forsvarlig behandling. Ingen forsvarlig behandling uten omsorgsfull hjelp. Men omsorgsfull hjelp handler også om vern mot krenkelser.
Fra et etisk synspunkt vil Menneskerettighetserklæringens formulering om alle menneskers iboende verdighet være begrunnelse god nok for at ingen skal krenkes. Verdigheten begrunner vår integritet som mennesker. Integritet betyr ukrenkelighet. Verdigheten er et vern mot krenkelser. Den iboende verdighet er noe vi har bare fordi vi er mennesker, uansett hva slags eller hvordan. At verdigheten er iboende betyr at den ikke kan verken avhendes eller fratas. Men man kan miste kontakten med den. Det kan skje når man krenkes. Oppgaven i våre møter med hverandre er å bekrefte hverandres verdighet. Slik at vi kan få kontakt med vår egen iboende verdighet og kjenne at ja, jeg er et verdig menneske. Bare på den måten kan mindreverdighetsfølelse motvirkes. Den som kommer av at det er underskudd på opplevd verdighet.
Når en pasient blir liggende ustelt i tre døgn etter å ha tisset seg ut i senga, kan det oppleves som krenkende. Mange vil oppleve det akkurat som det. Derfor har det noe med pasientsikkerhet å gjøre. Og ikke bare dette eksemplet, men mange andre lignende. Som er vel kjent, fordi de dels er formidlet til offentligheten, dels til ulike ledelsesnivåer internt, dels direkte til direktøren, til klinisk etikkutvalg, til pasientombud, til fylkeslege. Den som har ører, hør!
Det er en tendens til at når uheldige ting skjer, så blir det sagt at riktignok var det ikke bra, men pasientsikkerheten ble ikke truet. Det tror jeg vi må slutte å si, så lenge noen er blitt krenket. Pasientsikkerheten trues når krenkelser skjer, fordi pasienten da ikke får forsvarlig behandling forstått som omsorgsfull hjelp. Krenkelser er helseskadelig.
Dette har (også) med tid og ressurser å gjøre. Så lenge vi på St Olav legger opp til å gjøre mer enda fortere, er det fare for at krenkelsene øker. Det er en villet utvikling, men den truer pasientsikkerheten!
Er det bra nok?