Et slikt upassende svar avstedkom et nokså forvirret og spørrende uttrykk i ansiktet til min venn. Med god grunn. Både fordi sykehusprester ikke prøver å omvende noen, og fordi spørsmålet om fortapelse hører med blant de (mange) uavklarte teologiske spørsmål.
Som sykehusprester forsøker vi ikke å påvirke noen i den ene eller andre retning. Derimot prøver vi, når det blir etterspurt, å hjelpe folk til å finne fram til deres egen livsanskuelse, enten den ser sånn eller slik ut. For noen handler det om å få bekreftet at den tro de har er bra nok som den er. Vi blir ofte møtt med utsagn som «jeg er jo ikke noen kirkegjenger» eller «jeg er jo ikke kristen, men jeg har da barnetroen. Og jeg ber jo Fadervår». Mange har en nedvurderende holdning til egen tro. Da kan det være frigjørende at en prest bekrefter troen som bra nok.
Andre ganger kan det være at noen har hatt opplevelser som de gjerne vil at presten skal bekrefte som et «tegn» fra Gud. Da kan det være fristende å gjøre nettopp det, istedenfor å forsøke å få den andre til å utforske hvilken mening det de har opplevd kan tenkes å ha for dem. Hvordan er det rimelig å tolke det som har skjedd ut fra deres egne erfaringer, verdier og syn på livet?
Som oftest er det helt andre temaer enn det religiøse som står på dagsorden når vi blir tilkalt til pasienter og pårørende. Det kan være sorg i møte med egen eller andres nær forestående død, sorg over et liv som ikke ble slik man hadde håpet, bekymring for nær familie når en selv er blitt syk, vanskelige relasjoner, vonde opplevelser som har foranlediget sykehusoppholdet eller som dukker opp med fornyet styrke når man ligger der i sykesenga, eller fortvilelse over det som har inntruffet. Det kan være et liv som er blitt for tungt å bære, at man har blitt fanget i det store mørket eller fortvilelsen når alt er kaos. For å nevne noe. Ofte utfordrer slike situasjoner også spørsmål om mening og meningsløshet, og den eksistensielle eller religiøse dimensjonen kan bli tematisert. Etter hvert. Det hender det er lettere å snakke om de helt personlige ting med en utenforstående.
Noen ganger er vi så heldige at vi får være tilstede i «hellige» øyeblikk. Som når familien skal ta farvel med en alvorlig syk pasient og vi får anledning til å være med på og legge til rette for en samtale om hva den syke har betydd for sine nærmeste, og hva de har betydd for han eller henne. Eller når foreldre, søsken og besteforeldre skal ta farvel med den lille babyen som døde før den ble født, og vi får lov til å sette ord på både forventningen og gleden som det lille barnet har skapt mens det lå i magen til mor, og fortvilelsen og sorgen som slår når det viste seg at livet forsvant. Finne ord som tolker situasjonen slik at det går an å kjenne seg igjen.
Som sykehusprester spør vi ikke etter trostilhørighet eller medlemskap, det være seg i kirkesamfunn, religion eller livssynssamfunn. Vi kommer til dem som spør etter oss. Det blir fra tid til annen sagt at sykehusprestene er der for statskirkens medlemmer. Som historisk påstand har et slikt utsagn berettigelse. Men som programerklæring for prestetjeneste på sykehus i vår tid svarer det ikke til situasjonen. På St. Olav viser det seg på flere måter.
Prestetjenesten ved vårt sykehus er, som den foreløpig eneste i Norge, en «tverreligøs» eller interkulturell prestetjeneste, siden vi også har ansatt en muslim med innvandrerbakgrunn. Han skal ha et spesielt ansvar overfor pasienter fra det muslimske miljøet, og være en brobygger mellom pasienter med innvandrerbakgrunn, sykehuset og samfunnet.
Prestetjenesten ivaretar sykehusets døgnkontinuerlige psykososiale akuttberedskap. Det innbærer at vi til enhver tid kan tilkalles for å ivareta pasienter og pårørende i krise, dersom de ønsker det. Nærvær hos mennesker i krise er ikke en religiøs funksjon, men en medmenneskelig. Det handler om å være til stede og ta imot ord og følelser når alt rakner. I noen tilfeller blir også religiøse ritualer etterspurt i en slik situasjon. Når det er naturlig at andre enn sykehusprester eller sykehusdiakonen utfører slike ritualer, formidler vi kontakt til representanter fra det aktuelle tros- eller livssynssamfunn. Vi har oppdaterte lister over kontaktpersonene.
Det hender vi får høre at «nei, sykehuspresten så jeg ikke noe til». Det er rimelig. Hvis det ikke kommer noen signaler til personalet eller direkte til oss om at vi er ønsket, så kommer vi ikke. Vi går ikke fra rom til rom og «skremmer» folk.
Prestetjenesten er et tilbud til alle. Som ønsker det.
Les flere blogginnlegg fra Øyvind Taraldset Sørensen:
«St. Olav og omdømme»
«Hvem har skylda?»
«Hva er verdiene verdt?»
«Hvorfor hater muslimer kristne?»
«Julefred?»
«Å bli tatt i mot»
«Hevnen er søt»
«Norge er best»
«Tilgivelse og sinne»
«Omstilling eller nedskjæring?»
«Hva skal vi med verdiene?»
«Definisjonsmakt»