Psykiatri og somatikk

Filosofen Platon (427-347 f. Kr.) etterlot seg et dualistisk hovedinntrykk hvor han trakk et skarpt skille mellom den usynlige og den synlige del av virkeligheten. Hans menneskesyn ble avledet av hans virkelighetsoppfatning, og han delte mennesket opp i to deler; sjel (psyche) og kropp (soma).

Sjelen ble ansett som den høyverdige del av mennesket, mens kroppen ble ansett som den mindreverdige del.
Når vi i dag deler opp den medisinske vitenskap i to hoveddeler, psykiatri og somatikk, har det altså dype og lange røtter. Det er imidlertid mye som tyder på at denne todelingsfilosofien for lengst har gått ut på dato.

Det er jo slik at psykisk syke pasienter ikke bare strever med sinnet, men ofte også med somatiske tilstander som følge av sin psykiske sykdom. Det er også slik at somatisk syke pasienter ikke bare strever med kroppen, men ofte også med psyken som følge av sin somatiske sykdom. Vi blir altså til stadighet minnet om at mennesket ikke er et todelt vesen hvor sinnet er atskilt fra kroppen, men at mennesket er en helhet hvor kropp og sinn på det nærmeste hører sammen og påvirker hverandre.

Ordet helse har rot i det gammelnorske ordet «heill», som betyr hel. Hva er god helse? Verdens helseorganisasjon (WHO) sier at «Helse er en tilstand av fullstendig fysisk, mentalt og sosialt velvære, og ikke bare fravær av sykdom og lyter.» Er dette riktig? Etter mitt syn ligner dette på en herlighetsteologi hvor man tar himmelen på forskudd.

Noen ganger er det lurt å minne hverandre om hvor vi er, nemlig på jorda. Hvis vi så stikker fingeren i jorda, det vil si kjenner etter hva som er sant og rett og realistisk og spør oss selv hva det vil si å ha det bra og være ved god helse, hva kommer vi fram til da? Da tenker jeg at god helse er en helhetsopplevelse hvor kropp, psyke, relasjoner og livssyn ikke nødvendigvis er i skjønneste orden, men i en slags likevekt.
Medisinsk behandling har ofte vært drevet utfra et menneskesyn etter den tradisjonelle biomedisinske modell hvor det har vært om å gjøre å finne feilen og reparere det syke organ. Det er vel og bra, men er det tilstrekkelig for å gjenopprette god helse? Personlig er jeg en ihuga tilhenger av evidensbasert skolemedisin, men har vi likevel noe å lære av alternativbevegelsen som etterlyser en helhetstenkning i medisinsk behandling?

Sykehus og helsevesen får kritikk for at behandlingen som gis er reduksjonistisk, det vil si at man bare er opptatt av å reparere deler av mennesket og mangler helhetsperspektivet. Kritikken er, etter mitt syn, bare delvis berettiget.
Organiseringen av psykisk helsevern inn under St. Olavs Hospital, mot tidligere organisering som et eget Trøndelag psykiatriske sykehus, er et klart signal om at også sykehuset tenker helhetlig om mennesket og medisinsk behandling. Et godt tegn på dette er også opprettelsen av Regionalt kompetansesenter for psykosomatikk ved St. Olavs Hospital for noen år siden. Mange leger tenker også mer og mer i retning av helhet i sin behandling av pasienter.

Filosofen Platon er imidlertid ikke lett å bli klok på. Hans filosofi gjennomgikk en betydelig utvikling i løpet av hans forfatterskap, og han hadde den unike evnen til å fremføre innvendinger mot sin egen filosofi som særpreger sannhetssøkende mennesker. Han skal visstnok ha sagt: «Den største feilen legene gjør, er at de prøver å helbrede kroppen uten å forsøke å helbrede sinnet. Men sjel og kropp er ett og bør ikke behandles hver for seg».
Han var slett ingen dumskalle den gamle filosof.

Har du innspill til denne bloggen? Send en epost til blogger Øyvind Brastein.

Les flere blogginnlegg fra Øyvind Brastein:
«Folk trenger hus, hus trenger folk»
«I landet mellom alt og ingenting»
«Så er den her igjen»
«Vi er alle mennesker»