Det henvises til de mange julebord med fråtsing og utroskap, fyll og spetakkel. 
Videre pekes det på et overforbruk av varer, tjenester og goder i den såkalte julehandelen hvor vi stresser rundt etter å kjøpe dyre ting som ingen egentlig har bruk for fordi vi har alt fra før. Adventstiden er stress, sløseri og umoral. I dette perspektivet er adventstiden en heller luguber tid.
Likevel. Jeg kan ikke noe for det, men jeg liker adventstiden. Kanskje ikke så mye stresset med å kjøpe julegaver, men jeg liker at det pyntes rundt omkring i byen og i de tusen hjem, at det tennes lys i mange farger, at vi unner oss noe ekstra godt – også her på St. Olavs hospital, for eksempel rundt omkring på de mange vaktrom og pauserom.
Jeg må også innrømme at et julebord, fest med gode kolleger, god mat og godt drikke – det er ikke så gæærnt det. Min hverdag er ikke mer lystbetont og festlig enn at jeg setter pris på en fest.
Glitter, stas, gaver, mat og lys er flott, men det er faktisk ikke det jeg liker aller best ved adventstiden. Det jeg liker aller best ved adventstiden er den atmosfære som hviler over disse ukene i desember – en atmosfære av forventning og håp.
Denne forventningen og dette håpet lukker ikke øynene for vår egen, andres eller verdens smerte. Forventningen og håpet har nettopp våre smertefulle livserfaringer som bakteppe. Fordi det er mye smerte i verden blant oss mennesker, er det også mye håp.
Advent er, på tross av at den kommer i den aller mørkeste årstid, en gyllen tid hvor vi tenner lys som kan være et uttrykk for at vi gir håpet rom i våre sårbare liv. Det er i mørket lyset skinner klarest. Slik er det vel også med håpet. Det er når vi føler at livet er mørkt og håpløst at nytt håp kan tenne livsgnisten igjen.
Adventstidens lystenning trenger ikke bare å være til pynt. Jeg synes det er fint å gi den en bestemt retning og et bestemt mål. Forsiktig tennes det spredte adventslys rundt omkring. Så blir lysene flere og sterkere fram mot jul. Vi ser det klarest på søndagene i advent med det først, andre, tredje og fjerde lys. Så synger vi på juleaften den kjente julesangen «Jeg er så glad hver julekveld» hvor det i det femte verset lyder: «Da tenner moder alle lys, så ingen krok er mørk.»
Kan vi virkelig håpe på det? Jeg mener dette med at ingen krok skal være mørk? Ja, fordi det engang var en som sa; «Jeg er verdens lys». Det var han hvis fødselsdagsfeiring er adventstidens mål. Han ble superkjendis for sine store ord og imponerende gode gjerninger! Vi vet ikke, men tenk om det var sant?
Da ville alle mennesker i hele verden ha et lys i mørket og håp i håpløsheten, også du og jeg. Er det en tro i den retning som kommer til uttrykk i vår iver etter å tenne lys nå i adventstiden? Hvis det er det, er det helt greit. Mye kan tyde på at vi trenger den – både troen og adventstiden.
Har du innspill på bloggen? Send en epost til blogger Øyvind Brastein.
Les flere blogginnlegg fra Øyvind Brastein:
«Vi er alle mennesker»
Har du lyst til å blogge på Pulsen? Da vil vi gjerne komme i kontakt med deg.
Du må være ansatt ved St. Olavs Hospital, eller ha offisiell tilknytning til sykehuset.
Send epost til Frode Nikolaisen for å avtale et uforpliktende møte. |
Publisert torsdag 26. november 2009 klokken 12.25.