Vi har opplevd fire uker med sjokk, vantro, sorg, fortvilelse og sinne etter bombeeksplosjonen i Oslo og massakren på Utøya. Vi har opplevd noe som vi ikke trodde var mulig i Norge. Og som likevel skjedde, uten at noen kunne hindre det. Heldigvis at ungdommene på Utøya både greide å hjelpe hverandre og forsøkte å distrahere og angripe gjerningsmannen.
Disse ukene kan det virke som om vi som bor i Norge har kommet nærmere hverandre, og har blitt mer bevisst på hvilke verdier vi bygger vårt samfunn på. Samtidig har det også kommet fram hvordan noen i vårt samfunn er livende redde for det de oppfatter som fremmed. Som noe som ikke hører hjemme her. Det brukes ord som snikislamisering, autoritære ideologier, ønske om å overta samfunn og sivilisasjon. Og det er særlig muslimene som får gjennomgå, som er gjenstand for frykten og som man ønsker å holde på avstand.
Heldigvis finnes det motkrefter. Jeg har hørt flere unge som ikke er aktive innen politikk og samfunn, som er førstegangsvelgere, som sier at vi skal i hvert fall stemme på et parti som vil ha flere innvandrere. Og alle blomstertog og annen mobilisering den siste måneden, som uttrykk for sorg og medfølelse, er vel også et tydelig uttrykk for ønsket om et samfunn preget av mangfold og inkludering. Mot ekstremisme, fanatisme og hat.
For det er noen som hater. Det er noen som er fanatisk opptatt av å bevare Norge rent og hvitt og kristent. Akkurat som det har noe med kristendom å gjøre, å stenge folk ute. Men slik har det vært til alle tider. Ekstremister og fanatikere (og andre) har brukt Gud. De har ment seg å stå på parti med Vårherre. Sånn var det under apartheid-regimet i Sør-Afrika. Gud hadde plassert mennesker på forskjellige steder på jorden. De skulle ikke blandes. Det var en gudgitt ordning, en skaperordning. Nazistene tok Gud til inntekt for sine felttog og handlinger under mottoet «Gott mit uns». «Kristne» som utrydder jøder
Overgripere og voldsmenn har ofte legitimert seg med Gud og Guds vilje. Ugjerningsmannen på Utøya ville starte krig, et korstog for kristne verdier. Og på Stiklestad var det noen angivelig kristne mennesker som var imot religionsdialog. Ikke rart at Gud får skylda for mye av det som er galt i verden.
Men det er ikke for ingenting det heter at vi ikke skal misbruke Guds navn. Det skjer hver gang noen tar Gud til inntekt for en væremåte som rammer andre, som krenker medmennesker. Gud tråkker ikke på folk, men mennesker gjør det. Enten vi kaller Gud for Jesus Kristus, Allah eller Jahve.
La oss ta vare på viljen til samhold, inkludering og godhet som vi har opplevd de siste ukene. Som en motvekt mot hat og fanatisme. Og som en inspirasjon til å møte fremmedfrykt og skepsis med dialog. Slik at vi kan virkeliggjøre og ta vare på de verdiene samfunnet vårt er bygget på.
Les flere blogginnlegg fra Øyvind Taraldset Sørensen:
«Prestetjenesten for alle?»
«St. Olav og omdømme»
«Hvem har skylda?»
«Hva er verdiene verdt?»
«Hvorfor hater muslimer kristne?»
«Julefred?»
«Å bli tatt i mot»
«Hevnen er søt»
«Norge er best»
«Tilgivelse og sinne»
«Omstilling eller nedskjæring?»
«Hva skal vi med verdiene?»
«Definisjonsmakt»