Tilgivelse og sinne

Del

I november i fjor fortalte VG om en prest som hadde gått rundt i Oslo en hel uke på jakt etter mannen som hadde voldtatt den 20 år gamle datteren hans.

Det var bilde av en mann i presteklær på vei inn i en jernbaneundergang. Journalisten brakte, naturlig nok, spørsmålet om tilgivelse på bane. Er det ikke en kristen plikt å tilgi?

Mine tanker da jeg så oppslaget, gikk også i den retningen. Men også mange andre. For eksempel, hvordan avisa ville slått opp saken om det var en imam det var snakk om? Ville vi da fått en reportasje om æresdrap i fremmede kulturer? Og hva ville jeg ha gjort selv hvis det var meg?

Jeg kan godt forstå at man kan bli så sint på en som krenker ens egne barn, selv om de er voksne, at man kan ønske å drepe. Det er likevel et langt skritt videre å bruke en uke på å lete etter ugjerningsmannen for å ta ham av dage, selv om jeg kan forstå det også.
Mitt inntrykk er at vi i Norge ikke er så veldig gode til å være sinte. Vi mangler en kultur for det. Sinte damer blir latterliggjort, og sinte menn har mistet kontroll. Men sinne er i bunn og grunn en konstruktiv følelse. Den hjelper oss til å sette grenser og si fra når det er noe vi ikke vil. Slik sett er sinne en beskyttelse mot krenkelser.

Men som saken i VG viser, kan sinne også komme som en reaksjon på opplevd krenkelse. En kan kanskje si at sinnet da ikke lenger handler om å beskytte seg, men om å straffe, hevne seg, gjenopprette selvrespekt og ære.
Et slikt raseri vil også kunne beskrives som uttrykk for maktesløshet. Og kanskje var det nettopp maktesløshet presten i VG kjente på etter at datterens voldtektsmann var sluppet ut av fengsel istedenfor å bli transportert ut av landet, som politiet visstnok var pålagt å gjøre.

Men både i forhold til å beskytte mot krenkelser og som svar på maktesløshet, kan sinne være konstruktivt. Sinne kan hjelpe til å gjenvinne makt og kontroll. Men selvsagt kan sinne også brukes destruktivt, som alt annet.
Hva så med tilgivelsen? Burde ikke presten, av alle, vise en tilgivende og forsonende holdning, også i dette tilfellet? Hva ville Mesteren selv ha gjort? – Han var i hvertfall ikke redd for å si fra til dem som gjorde andre urett. Han var heller ikke redd for å bruke sinne som svar på opplevd krenkelse, som når han velter pengevekslernes bord i tempelet og slår rundt seg med en pisk. Det er ikke akkurat det man kaller en tilgivende holdning.

Å kreve eller forvente tilgivelse er etter min mening en form for overgrep. Tilgivelse er ikke noe noen har rett til å kreve. Det er noe man kan be om. Og det er noe annet. I gamle dager og i andre kulturer har bønn også et kroppslig uttrykk.
Det hjelper å tenke at den som ber om tilgivelse faller på kne. Som et uttrykk for ydmykhet, siden han eller hun har gjort noe forferdelig, galt, eller dumt. Da kan man forholde seg til en bønn om tilgivelse, for da kan det være at man skjønner at den er uttrykk for anger og vilje til å gjøre godt igjen.

Men det var altså ikke tilfellet her. Ingen skyldner som kommer og banker på døren. Og hvis det hadde vært det, datterens voldtektsmann som kommer og ber om tilgivelse, hva da?
Det er kanskje ikke alt som kan tilgis. Og dessuten, det måtte jo i så fall være den som var utsatt for ugjerningen som måtte få spørsmålet. Men voldtekt hører vel med blant de ting som er vanskelig å tilgi, hvis det i det hele tatt er mulig.

På den annen side, rettsoppgjøret i Sør-Afrika viser at det er utrolig hva folk kan tilgi når de står ansikt til ansikt overfor en voldsutøver som faktisk angrer på det han har gjort. Så er det heller ikke for ingen ting at disse prosessene skjedde i regi av den såkalte sannhetskommisjonen.
Skal det kunne skje en forsoning, må sannheten fram i lyset. Noen må innrømme det de har gjort, og ta det inn over seg i all sin gru.

Så vanskelig kan det være.

Har du innspill til denne bloggen? Send en epost til blogger Øyvind T. Sørensen.

Les flere blogginnlegg fra Øyvind Sørensen:
«Omstilling eller nedskjæring?»
«Hva skal vi med verdiene?»
«Definisjonsmakt»

Publisert tirsdag 5. januar 2010 klokken 09.25.