Tillit og troverdighet

Å møte alt og alle med mistro og skepsis. Sette spørsmålstegn ved alt vi leser og hører. Tenk deg en kollega som forteller deg at hun har vært på reise. Det må straks betviles. For det kan være diktet opp. Og ikke bare har hun vært på reise, hun forteller deg også hva hun har opplevd og hvem hun har truffet. Hun har med en hilsen til deg. Uten tillit vil det ikke være mulig å tro på noe av det. Kommunikasjonen ville bryte sammen, det ville ikke være noe mer å snakke om.

Det sies at tillit er noe man kan gjøre seg fortjent til. Det er kanskje sant, men tillit er først og fremst nødvendig for å overleve og finne sammenheng og mening i tilværelsen. Ifølge filosofen og teologen Løgstrup er tillit et av våre grunnvilkår, noe vi er utlevert til hverandre med. Det betyr at vi i utgangspunktet møter hverandre med tillit, at vi stoler på det vi hører og leser hvis det høres troverdig ut.

Og det er her «å gjøre seg tilliten» verdig kommer inn. For hvis erfaringen tilsier at det er for stor avstand mellom det som sies og det som gjøres, og at dette gjentar seg, da oppstår et troverdighetsproblem. Det gjelder mellom mennesker, overfor yrkesgrupper og det gjelder overfor institusjoner. Som for eksempel St. Olav.

Omdømme kan bare bygges gjennom tillit. Når det sies at nedskjæringer og omstilling ikke skal ramme pasientbehandlingen, og det kommer historier som kan tyde på at det likevel skjer, da får vi etter hvert et troverdighetsproblem. Når vi får høre at nå kan vi snart ikke tåle mer nedskjæring, og det likevel kuttes, da oppstår et troverdighetsproblem.

Direktøren sier at det største rommet på St. Olav er rommet for forbedring. En del av den forbedringen som kreves, forutsetter noe så dyrebart og dyrt som tid. Tid til å lytte til pasienter, tid til å være tilstede, tid til å legge opp til og gjennomføre gode prosesser for omstilling. Og, tid til å gjennomføre gode etiske samtaler for å hindre så vel overbehandling som feilbehandling. Tid til å gjennomføre prosesser for intern prioritering, slik at pasienter ikke sendes som pakkepost mellom sykehusets enheter fordi ingen vil ha regningen. Tid til å ivareta faglighet og kompetanse, slik at levedyktige fagmiljøer ikke forvitrer.

Det står skrevet at det er en tid for alt. I det ligger det også en oppfordring nettopp til omstilling og nytenkning. Men da altså med tid som en avgjørende premiss. Å kjøpe den beleilige tid vil være en investering i tillit og omdømme. Å unnlate en slik investering vil kunne utvide forbedringsrommet så mye at vi bare vil høre hul tramping og rumlende ekko når vi går inn i det.

Har du innspill til denne bloggen? Send en epost til blogger Øyvind T. Sørensen.

Les flere blogginnlegg fra Øyvind T. Sørensen:
«Hevnen er søt»
«Norge er best»
«Tilgivelse og sinne»
«Omstilling eller nedskjæring?»
«Hva skal vi med verdiene?»
«Definisjonsmakt»