Tom for fornuftige ideer?

Hvor går grensen for hva vi kan akseptere hvis vi fremdeles skal drive forsvarlig, både for ansatte og pasienter?

Hvert år sier vi at nå tåler ikke organisasjonen mer, nå tåler ikke ansatte mer. Like fullt presses det på. Færre senger, færre ansatte, høyere effektivitet, mer behandling. Alt skal gjøres innenfor lovenes rammer. Disse lovene virker ikke alltid forenelig når det er knapt om ressurser.

Direktøren stilte i sin blogg spørsmål om hvor grensen går for det som er faglig forsvarlig. Når det stormer som verst er vi bekymret for at pasientene blir skadelidende, og det er bra. Men når det går så langt at man er bekymret for pasientenes sikkerhet, er det for lengst grunn til å være bekymret for ansattes helse, miljø og sikkerhet.

De ansatte i helsevesenet strekker seg stadig lengre for å tilfredsstille pasientens behov og kravet om faglig forsvarlighet. Grensen for hva som er forsvarlig for ansatte brytes derfor lenge før den faglige og medisinske forsvarligheten brytes. Hvorfor flyttes denne grensen til stadighet, og hvorfor sies det ikke stopp?
Oppfattes det som at vi roper «ulv, ulv» slik at ingen hører på oss lenger? Er det samsvar mellom forsvarlig arbeidsmiljø og forsvarlig drift/pleie/behandling?

Det rapporteres om fravær med årsak i jobbsituasjon, hull i turnus på grunn av manglende kompetanse og turnover på grunn av dårlige arbeidsforhold. Når arbeidssituasjonen ikke oppleves bra, vil det som ellers fortoner seg som bagateller kunne oppleves som store problemer. I frustrasjon over at ledelsen ikke vil høre, går ansatte i den fella vi absolutt ikke må gjøre. Vi klager vår nød til pasienten.

Alt dette burde være signaler nok til å tro at nå er det faktisk nok. Direktøren har gått høyt på banen og sagt at det er uheldig med fokus kun på økonomi. Fokus på ansatte, har han sagt. Han har også sagt at det største rommet i sykehuset er rommet for forbedringer. Flott, her er det endelig en som ikke bare er opptatt av bunnlinja, men av at arbeidsforholdene skal være slik at ansatte kan stå lenge i jobb, være langtidsfrisk og gå hjem med god samvittighet hver dag.

Det begynner å bli en stund siden foretaket sluttet å forholde seg til tildelte rammer. Det er lenge siden vi lente oss tilbake og sa at «det kjem da pæng, sjø», og mye er gjort siden den gang. I lys av dette skulle en tro at organisasjonen var blitt god til å gjennomføre omstillinger på en måte som ivaretar ansatte og fremmer samarbeid med tillitsvalgte og verneombud. Men jeg begynner å lure på om det går feil vei.

Mindre reell medvirkning, dårligere kommunikasjon, altfor raske prosesser og spørsmålet er om valgt sparetiltak er heldig på lang sikt. Det kan virke som om de negative opplevelsene er et resultat av at organisasjonen er i ferd med å gå lei eller gå tom for fornuftige ideer. Da bør det være god grunn til å ta en aldri så liten timeout for å korrigere kursen.

Jeg sier intet om at det ikke er mer å gå på, men det er helt avgjørende at spillereglene følges. At verneombud og tillitsvalgte involveres i prosessene, at ansatte blir lyttet til og at det hele veien er god dialog og kommunikasjon. Tiden fra man får konkrete pålegg om innsparing til man må iverksette dem, er for kort. Stadig forskyvninger gjør at man aldri kommer à jour. Dette virker utmattende over tid og motivasjonen synker.

Det må bli samsvar mellom forsvarlig arbeidsmiljø og forsvarlig drift/pleie/behandling. Kan vi komme dit at direktøren og ansatte har samme oppfatning av hva som er forsvarlig?

Har du innspill til denne bloggen? Send en epost til blogger Anne Berit Lund.

Les flere blogginnlegg fra Anne Berit Lund:
«Glem ikke respekten»
«Hvem tar vare på lederne?»
«Frustrert? Det er bare fornavnet»
«Hva står på dagsorden?»
«Balansekunst»
«God vakt med smartere jobbing?!»