Det er forståelig at pasienter kan ha godt av å snakke med personer uten medisinsk autoritet, medmennesker som oppleves som likemenn. Da kan man snakke om sin sykdom på egne premisser og samtidig ha mulighet til å snakke om andre, ikke medisinske, problemer som påvirker allmenntilstanden.
Noen mener at det er fint å snakke med en prest, diakon eller en venn, fordi pårørende ikke alltid er de beste samtalepartnere eller at de er utilgjengelige. Å snakke med presten har sine fordeler fordi presten er en fagperson med spesiell kompetanse i kommunikasjon og med innebygd empati og tålmodighet. Det er synd at folk tror at de må være dypt religiøse og personlig kristne hvis de vil snakke med en prest, eller at det er behov for slike samtaler bare når noe alvorlig skjer.
Alle pasienter er, i mer eller mindre grad, belastet med sin sykdom. Pasienter med annen kulturell bakgrunn er i tillegg rammet gjennom sin annerledeshet, som av og til kan føre til kulturelle misforståelser og vanskelig kommunikasjon.
Prosjekt «Kulturforståelse og kommunikasjon» som startet i fjor ved St. Olavs Hospital, er et resultat av ønsket om en helhetlig behandling av pasienten ved å ta hensyn til kultur, religion, familiesituasjon og livssituasjon. Samtidig er vi bevisste på at pasienter under opphold på sykehus også kan ha andre behov ved siden av den medisinske behandlingen.
Kulturkonsulent er en prosjektstilling som ble opprettet i forbindelse med overnevnte prosjektet. Kulturkonsulenten skal tilby samtaler om åndelige og eksistensielle spørsmål på lik linje med det en sykehusprest eller sykehusdiakon gjør. Målgruppen er alle pasienter som har annerledes kulturell bakgrunn enn norsk. Det finnes lignende stillinger ved Ullevål sykehus, i København og andre steder i Europa. Vårt prosjekt er særegent ved at kulturkonsulent er lokalisert i prestetjenesten. Det er en nyhet i skandinavisk sammenheng som vi alle kan være stolte av. Samtidig er det en helt naturlig løsning ved et stort sykehus. Det er den plassen hvor man best kan få opplæring og kontinuerlig veiledning i utføring av denne type oppgaver.
Det er mange etnisiteter og et stort kulturelt, religiøst, språklig mangfold blant innvandrere. Det var mest hensiktmessig å velge en kulturkonsulent fra en av de kulturelle og religiøse grupperinger som er størst blant innvandrere. Muslimer er største religiøs gruppe blant ikke-kristne, selv om de er etnisk og kulturelt veldig differensierte. Selvsagt finnes det sekulære muslimer, men det er ønskelig at kulturkonsulenten kommer fra et religiøst muslimsk miljø.
På den måten blir kulturkonsulenten en som kan tilby åndelig støtte til pasienter med muslimsk bakgrunn som ønsker det. Kulturkonsulenten kan også formidle kontakt med representanter for andre trossamfunn og etniske miljøer når det oppstår behov for det.
Kulturkonsulenten kan videre, ikke minst, gjennom tverrfaglig samarbeid med andre ansatte, tilby deltakelse i undervisning om kultursensitivitet, kulturforståelse og forbedring av kommunikasjonsferdigheter. Kulturkonsulentens rolle er å bidra til kvalitetssikring av helsetjenester ut fra det overordnede målet om å sikre likeverdig behandling av alle pasienter. Alle pasienter får selvsagt lik behandling slik det er lovpålagt, men likeverd behandling betyr at vi behandler pasienter ut fra deres særegne og individuelle behov.
Flere fra prestetjenesten har kompetanse i tverrkulturell kommunikasjon. De kan fortsatt tilby eksistensiell og åndelig hjelp til alle pasienter uansett kulturell bakgrunn når kulturkonsulenten ikke er til stede.