Blogg - Nils Kvernmo: Ulykker er dessverre en del av hverdagen. De kommer plutselig og kan ramme hvem som helst. Mennesker rundt oss kan bli berørt, og vår egen organisasjon kan bli satt på prøve.
Del
– Vi øver veldig mye på slike katastrofesituasjoner. Det er veldig realistiske scenarier, og vi tester hele organisasjonen, sa sykepleier Unni Haug ved Universitetssykehuset i Nord-Norge i Dagbladet tre dager etter den ufattelige bilulykken utenfor Tromsø. 57 pasienter kom inn til sykehuset fredag 7. januar på ettermiddagen.
Dagbladet forteller om en topp trent og drillet organisasjon som taklet katastrofen der fem mennesker mistet livet sist fredag. Tre av dem var ansatt ved sykehuset. For oss som har fulgt den tragiske historien gjennom pressen, ser vi hvordan slike situasjoner krever faglig innsats fra hele sykehuset. Fra den første reaksjonen i AMK-sentralen, via rask og profesjonell handling på operasjonsstuer, i prestetjenesten, psykososiale team og kriseledelsen, for å nevne noen.
Jeg er stolt av den jobben våre kolleger i Tromsø har gjort. Samtidig er dette en påminnelse om at ulykker er en del av menneskelivet. De kommer plutselig og kan ramme hvem som helst. Mennesker rundt oss kan bli berørt, og vår egen organisasjon kan bli satt på prøve.
Som universitetssykehus bærer vi på St. Olav hovedansvaret for beredskap ved store ulykker i vår landsdel. Det er bokstavelig talt livsviktig at vi har et robust apparat som er skodd for å takle slike situasjoner.
Det har vært bussulykker i vår region også, og vi har hatt små og store hendelser som har utløst katastrofealarm. Både de virkelige hendelsene og øvelsene våre gir oss verdifull erfaring. Det er viktig å se hva som fungerer og hva som bør bli bedre. Jeg er glad vi hadde en fullskala øvelse i det nye akuttmottaket i september. Da sto flere traumeteam klare for å teste kapasiteten ved en stor ulykke. Det gir trygghet. Samtidig må vi ikke lene oss tilbake. Ingen situasjon er lik og all erfaring viser at øvelser hever kvaliteten.
Vi skal aldri falle for fristelsen å la beredskapsarbeidet komme i skyggen av andre oppgaver. Ulykken i Lavangsdalen forteller hvilken viktig rolle et topp trent universitetssykehus kan spille når katastrofen rammer. Det er et stort ansvar. Jeg vet at vi er på det mest profesjonelle når traumeteamene er i sving, men vår oppgave omfatter også så mye mer i slike situasjoner. Når vi øver må vi huske at også støtteapparatet skal være involvert. Organisering av pårørendesenter, kriseledelse og håndtering av media er eksempler på områder som også blir satt på prøve i slike situasjoner.
Vi som arbeider i helsevesenet er vant til å arbeide nært både livet og døden. Vår oppgave er å gjøre alt vi kan for å tjene livet. Det gjør stort inntrykk hver gang ulykker plutselig berører mennesker liv og helse.
Våre tanker går til våre kolleger ved Universitetssykehuset i Nord Norge og alle de som er rammet av den tragiske ulykke i Lavangsdalen. Vårt håp er at slike ulykker ikke skjer igjen. Likevel vet vi at det sannsynligvis vil skje igjen.
Vi skal aldri slutte å øve.
Har du innspill til denne bloggen? Kommenter under, eller send en epost til blogger Nils Kvernmo.
Les flere blogginnlegg fra Nils Kvernmo:
«Kvaliteten i hverdagen»
«Hva betyr St. Olavs omdømme?»
«Når er det nok?»
Har du lyst til å blogge på Pulsen? Da vil vi gjerne komme i kontakt med deg.
Du må være ansatt ved St. Olavs Hospital, eller ha offisiell tilknytning til sykehuset.
Send epost til Frode Nikolaisen for å avtale et uforpliktende møte. |