Lene Thoresen er selv ansatt på Kreftklinikken ved St. Olavs Hospital og har nylig forsvart sin PhD-avhandling, der hun har sett på god ernæringspraksis hos kreftpasienter med avansert tykk- og endetarmskreft.
Ulike årsaker
Lene Thoresen mener både leger og sykepleiere i kreftbehandlingen må ha mer fokus på ernæring blant pasientene. Foto: Frode Nikolaisen |
– Vekttap hos kreftpasienter kan skyldes ulike ting. Selve behandlingen kan være en årsak til at pasienter går ned i vekt, det samme kan eventuelle svulster som ligger på en slik måte at næringsinntak vanskeliggjøres. I tillegg kan vekttap skyldes metabolske endringer, det vil si
nedbrytning av muskelfibere. Per i dag finnes ingen gode metoder for å hindre de metabolske endringene, men det foregår flere studier på dette. De andre årsakene til vekttap kan det derimot gjøres noe med, sier Lene Thoresen.
Hun mener at leger og sykepleiere i kreftbehandlingen bør ha mer fokus på ernæring blant pasientene, ikke minst fordi dette øker livskvaliteten til pasientene og i visse tilfeller kan det også forelenge livet for alvorlig kreftsyke.
– Jeg mener det er et stort behov for å diagnostisere årsaken til vekttap hos kreftpasienter, siden dette som nevnt kan ha ulike årsaker. Hos enkelte pasienter kan vi se et vekttap på en kilo i uka, og det er mye. Da blir det svært viktig å følge opp, og avhandlingen viser at det bør gjøres mer for å forebygge underernæring tidlig i pasientforløpet. Våre undersøkelser viser også at for få pasienter veies ved innleggelse, noe som betyr at det blir vanskelig å følge opp ernæringsdelen av behandlingen, sier Thoresen.
Vanskelig balanse
I studiene har Thoresen blant annet sett på de kliniske ernæringsfysiologenes betydning for ernæringsfokus blant pasientene. Undersøkelser hun har gjort ved flere skandinaviske sykehus viser at tettere samarbeid mellom leger/sykepleiere og kliniske ernæringsfysiologer, gir økt fokus på ernæring i hele pasientbehandlingen.
– Dette er naturligvis en vanskelig balanse, siden det kun er 2,65 ernæringsfysiologer ansatt ved St. Olav for voksne pasienter. Det gjør at vi ikke rekker over de henvendelsene vi til enhver tid får, og det gjør igjen at flere dropper kontakt med oss fordi vi ofte ikke kan komme med en gang, forklarer hun. For Thoresen er det det derfor avgjørende at yrkesgrupper som daglig jobber tett på pasientene øker ernæringsfokuset. Samtidig mener hun at tilstedeværelse av kliniske ernæringsfysiologer vil øke fokus på ernæring i behandlingen.
– For å kunne hjelpe pasienter som går ned i vekt, er det viktig å forstå årsaken til vekttapet. Ulike symptomer avslører ulike årsaker, og jeg representerer en yrkesgruppe som besitter denne kunnskapen. Både medisin- og sykepleierstudiet berører ernæring i pensum, men det gir ikke dybdekunnskap. Når det i tillegg er mange andre ting som også er viktig i en travel hverdag, blir ernæringsfokus lett satt på vent. Det er derfor jeg så sterkt mener at fokus på ernæring bør være en del av den planlagte behandlingen fra starten av, mener Thoresen.
– Det bør på ingen måte være slik at pasienter eller pårørende må skrike seg til ernæringshjelp slik vi ser i enkelte situasjoner. Jeg snakker med mange eldre pasienter som kommer med holdningen at de ikke vil være til bry, og det blir derfor ekstra viktig at personalet setter fokus på dette temaet i behandlingen.
Basale næringsbehov
Ernæringsbehandling hos kreftpasienter har ulike mål. Det skal motvirke underernæring, restituere allerede oppstått næringsmangel, forebygge videre vekttap og bevare både muskelmasse og god livskvalitet.
– Dette er snakk om basale næringsbehov, og ernæringsbehandling er et samlebegrep for ulike behandlingsformer med spesifikke kostråd, bruk av næringstilskudd, sondenæring og parenteral næring som har som formål å tilføre de næringsstoffene som kroppen trenger, forklarer Thoresen, og påpeker at riktig ernæring er viktig i flere faser av kreftbehandlingen.
– Det er viktig pre- og postoperativ fase, det er viktig i forbindelse med kjemoterapi, det er viktig i forhold til beinmargstransplantasjon, i radioterapi, ved rehabilitering og i palliativ fase. Nettopp derfor er det også avgjørende at ernæring kommer på banen tidlig i behandlingen, også i tilfeller der kliniske ernæringsfysiologer ikke er en deltagende part.