– Skjønner at noen synes det er vanskelig

Bjørn Fougner har lang fartstid som sykepleier, noe som gjør at han trives med jobbing ved ulike avdelinger. Foto: Frode Nikolaisen

– Det er både utfordrende og til dels uforutsigbart å jobbe på Bemanningssenteret, men jeg liker denne arbeidsformen godt og det fungerer veldig bra for meg. Samtidig har jeg forståelse for at folk er forskjellige, og jeg skjønner at noen synes det er vanskelig, sier sykepleier Bjørn Fougner.

Kan ikke overse fremtiden

 Den erfarne sykepleieren har jobbet ved St. Olav siden 1983. Fougner har vært ansatt ved Bemanningssenteret siden oppstarten i 2009, og har derfor vært med på oppbyggingen av det som er St. Olavs svar på deltidsproblematikken blant sykepleiere.  
– Det at jeg har lang fartstid og at jeg har gjort mye forskjellig, gjør at jeg føler med trygg med en slik arbeidsform, sier han.

I dag arbeider en stor andel sykepleiere ved St. Olav deltid. På samme tid er det betydelig innleiebehov for å dekke opp for sykefravær, permisjoner, ferier, helger - og periodevis ekstra arbeidskraftbehov. Per juni 2012 er det åtte sykepleiere ansatt i fulltidsstillinger ved senteret, men dette skal etter planen økes med 20 personer i løpet av sommeren og høsten.

Det overordnede målet for St. Olavs Hospital er at ansatte skal arbeide heltid og at alt arbeidskraftbehov dekkes av personell som er fast ansatt ved sykehuset.
– Hvis vi hadde hatt ubegrenset med ressurser, kunne vi helt eller delvis ha løst deltidsutfordringen med å øke grunnbemanningen og kostnadene betydelig, sier administrerende direktør Nils Kvernmo.
– Men da ville vi oversett det faktum at fremtiden kommer med knapphet på arbeidskraft. Vi er

Administrerende direktør Nils Kvernmo, mener fremtidens knapphet på arbeidskraft ikke kan oversees. Foto: Frode Nikolaisen

derfor avhengig av å klare å kombinere tilbud om økt stillingsandel med at den økte stillingsandelen brukes til å redusere behovet for innleie av vikarer ved fravær.

–I dag dekker vi rundt 95 prosent av avdelingenes behov, forklarer seksjonsleder Randi Sellesbakk. Disse vaktene dekkes opp av de faste ansatte, samt ansatte som har deltidsstillinger ved andre avdelinger og tilkallingsvikarer. Med gradvis oppbygging av Bemanningssenteret, er målet på sikt at behovet for byråhjelp og eksternt innleide skal forsvinne.
– Med flere faste ansatte får vi en tryggere turnus, flere kjente fjes som dekker inn vikarbehov og bedre kompetanse hos hver enkelt, sier Sellesbakk.

Slipper å sitte timevis i telefonen

 På sengetun for kar- / bryst- og endokrinkirurgi glir Bjørn Fougner inn blant de sykepleierne som er fast tilnyttet avdelingen. Han er hentet inn fra Bemanningssenteret for å dekke hull i vaktplanen, og assisterende seksjonsleder Marit Kristiansen ser positivt på måten senteret er i ferd med å bygges opp.
– For oss fungerer dette veldig bra og det er god hjelp å få i perioder vi har det travelt. Tidligere satt vi veldig mye i telefonen når det oppsto uforutsette hull i vaktplanene. Nå varsler vi Bemanningssenteret om de vaktene vi ikke klarer å fylle opp, og de tar jobben med å hente inn vikarer, sier Kristiansen, som samtidig ser en klar svakhet i denne arbeidsformen.
– Vi mister noe av kontrollen på denne måten, og det er svært viktig å ha en god dialog. Dersom vakta ikke er fylt opp klokken 12.00 samme dag, blir problemet vårt igjen.

Sykepleier Wenche Rydningen har vært ansatt ved Bemanningssenteret siden høsten 2011. Da hadde hun jobbet som både legesekretær og sykepleier i Kreftklinikken siden 2001, men skjønte etter hvert at nedbemanningsrundene begynte å nærme seg hennes navn.

Wenche Rydningen ble tvunget til å tenke nytt, og havnet på den måten i Bemanningssenteret. Foto: Frode Nikolaisen

– Jeg ble tvunget til å tenke nytt og begynte å se meg rundt etter hvilke muligheter som fantes. Jeg tok aktivt kontakt med Bemanningssenteret og fikk gradvis innblikk i hvordan dette fungerte, sier Rydningen.
– Etter hvert fikk jeg tilbud om fast turnus, og jeg liker denne måten å jobbe selvstendig på. Samtidig hadde jeg blandede følelser i starten, men jeg liker utfordringene ved å jobbe på ulike avdelinger. Det handler om å tørre å trå ut av komfortsonen, og en slik jobb gir unike muligheter til økt kompetanse, bli bedre kjent på huset og skaffe seg større trygghet i jobben, fortsetter hun.

For at Bemanningssenteret skal kunne tilby støtte til flest mulig avdelinger, må de faste ansatte påregne jobbing på flere ulike avdelinger, noe de kompenseres for gjennom et funksjonstillegg. Samtidig har dette vært blant de mest omdiskuterte punktene, kritikerne mener at bytte mellom mange avdelinger går på sikkerheten løs.
– Dette er en kritikk vi har forståelse for, og vi jobber nå mot at ansatte skal jobbe opp mot faste klinikker i et tidsintervall på tre måneder. Vi går i dialog med hver enkelt ansatt for se på deres ønsker, og i den grad det er mulig, imøtekommer vi ønsker, sier Randi Sellesbakk.

Positive til grunnideen

Tor Egil Ingebrigtsen (bildet) er foretakstillitsvalgt i Norsk sykepleierforbund (NSF) ved St. Olav, og har fulgt oppbyggingen av Bemanningssenteret tett. Når antall faste ansatte nå økes, er planen ytterligere dialog og tettere kontakt mellom Bemanningssenteret og tillitsvalgte. 
– NSF har under prosessen vært positive til at dette kan være en måte å jobbe på, og ser også at dette kan være en av flere løsninger til å gjøre noe med heltid-/deltidsproblematikken. Men vi er også opptatt av at det skal være gode prosedyrer, og det er ingen hemmelighet at det har vært en del uenighet og diskusjoner rundt detaljer, sier Ingebrigtsen. Noen av disse diskusjonene har gått på hvor mange avdelinger ansatte i Bemanningssenteret må påregne og jobbe ved.

– Vi mener at jobbing ved for mange avdelinger kan svekke den faglige kvaliteten. Det er krevende å jobbe ved sykehus, og selv om sykepleiere har den samme grunnutdanningen er det ulik spesialopplæring og mye å sette seg inn i ved de ulike avdelingene. Videre kan det være utfordrende å jobbe på denne måten sett ut i fra et arbeidsmiljøperspektiv. Derfor er det flott at det nå settes i gang et større arbeid som skal sikre god opplæring og gode rutiner, men dette er noe som burde vært på plass langt tidligere, mener han.

Ingebrigtsen mener at oppbyggingen av Bemanningssenteret kan karakteriseres som nybrottsarbeid ved St. Olavs Hospital. Han har forståelse for at det oppstår problemer underveis, men mener da at dette må tas hensyn til i det videre arbeidet med å utvikle bemanningssenteret.
– Det blir viktig for både oss og sykehusledelsen å holde en tett dialog fremover. Jeg frykter at dersom ansatte og tillitsvalgte ikke blir hørt på mange av de viktige punktene, kan dette prosjektet ende opp mislykket. I en slik sammenheng blir også kommunikasjon og informasjon viktig, og vi har flere ganger sagt at riktig og viktig informasjon må nå de ansatte. Det har ikke fungert godt nok, og det skaper «sannheter» ute i sykehuset som ikke nødvendigvis stemmer. Og det er uheldig.