Antifosfolipid antistoffer og sekundært antifosfolipid syndrom (APS)

Tilstedeværelsen av antifosfolipid antistoffer indikerer økt risiko for tromboemboli og for svangerskapskomplikasjoner, som spontanabort, fosterdød, preeklamsi, redusert fostervekst og for tidlig fødsel. Dette gjelder uavhengig av eventuell underliggende revmatisk sykdom og eventuelt etablert antifosfolipid syndrom (APS).

Per i dag undersøker vi på følgende antifosfolipid antistoffer: Lupus antikoagulant, antikardiolipin antistoff (IgG og IgM) og β2-glykoprotein antistoff (IgG og IgM).

Etter en hendelse med blodpropp bør ikke kvinnen bli gravid første halvår, ettersom warfarin som regel anbefales i hvert fall i 3-6 måneder før erstatning med lavmolekylært heparin.

For valg av blodfortynnende behandling, dosering, samt tidspunkt for oppstart og seponering, se "Veileder i fødselshjelp" tabell 3.

Warfarin skal erstattes av lavmolekylært heparin før svangerskap, eller aller senest innen uke 5 i svangerskapet. Ukentlig svangerskapstest anbefales i de tilfellene warfarin kontinueres inntil uke 5. Warfarin skal ikke brukes i første trimester etter uke 5, grunnet dokumentert teratogen effekt. Warfarin har vært benyttet fra andre trimester ved tilfeller av alvorlig APS med gjentatte cerebrale tromboemboliske episoder til tross for behandling med lavmolekylært heparin. Dosen lavmolekylært heparin og tidspunkt for skifte fra warfarin vurderes i samråd med hematolog.

Nyere studier har rapportert at bruk av hydroksyklorokin har redusert risiko for tromboemboli og uønskede svangerskapsutfall hos pasienter med APS.

Behandling av pasienter med positive antifosfolipidantistoffer