Ben- og bløtvevssvulster (sarkom)

I løpet av dette tidsrommet blir det gjort undersøkingar av deg for å avklare om du har kreft eller ikkje. Ved mistanke om kreft vil du bli undersøkt av lege. Det blir tatt blodprøver og røntgenundersøkingar med CT og eventuelt MR.

Dette dannar grunnlaget for vidare utgreiing i form av bildediagnostikk kor fleire ulike typar radiologiske undersøkingar er relevante.

For beinsarkom kan vanleg røntgen gi mykje informasjon, men CT og MR, ofte med tillegg av PET/CT gir viktig tilleggsinformasjon om kvar svulsten ligg, størrelse, omfang og nærleik til andre organ.

For blautvevssvulstar er MR den mest nyttige undersøkinga. I mange tilfelle blir det gjennomført radiologisk diagnostikk av for eksempel lunger og skjelett, for å kartlegge eventuell spreiing.

Det viktigaste verktøyet for å stille diagnosen sarkom er vevsprøve frå sjølve svulsten. Dette kan utførast i form av ein såkalla finnålsprøve, eller at ein tar ut ein liten vevssylinder (biopsi). Val av teknikk for vevsprøve/biopsi skal alltid takast i samarbeid med kvalifisert sarkomkirurg. Vevsprøven gjennomgår ei rekke spesialundersøkingar, ofte i fleire rundar, før diagnosen kan stillast. Det kan derfor ta fleire veker før det endelege svaret er klart. 

Godarta bein- og blautvevsvulstar førekjem hyppig (minst 200-300 gongar så vanleg som primær bein- eller blautvevskreft) og kan lett forvekslast med sarkom.

Når resultata frå undersøkingane og prøvene er klare, vil det som oftast kunne avklarast om du har kreft eller ikkje og det blir tatt ei avgjerd om diagnose. Har du ikkje kreft, blir pakkeforløpet avslutta.

Har du kreft, planleggjast no kva behandling som er best for deg. I samråd med deg vil vi ta ei avgjerd om behandling, som oftast basert på vurdering i eit tverrfagleg team-møte.

For pasientar med sarkom vil som regel behandlinga vere operasjon, eventuelt medikamentell behandling eller strålebehandling.

Oversikt over behandlingstypar 

Sarkom hos barn

Osteogent sarkom og Ewing’s sarkom er dei vanlegaste sarkomformene som oppstår i beinvev. Sarkom i blautvev hos barn blir delt i to hovudgrupper: Rhabdomyosarkom (muskelvevliknande) og non-rhabdomyosarkom - ei heterogen gruppe av meir enn 30 undertypar. Det vanlegaste symptomet er vedvarande smerter, etter kvart mogleg redusert funksjon i affisert kroppsdel.

Utreiing og behandling skal skje ved spesialiserte barne-/ungdomsavdelingar i nært samarbeid med sarkomsenter. Narkose blir ofte nytta i forbindelse med røntgenundersøkingar og vevsprøvetaking.

Behandlinga inkluderer kirurgi, strålebehandling og cellegift (oftast i kombinasjon), og blir gitt ifølgje gjeldande internasjonale protokollar for dei ulike undertypane sarkom hos barn. I tillegg til den kreftretta behandlinga, blir barnet og familien tekne vare på i eit tverrfagleg team som inkluderer fysioterapeut, psykolog, sosionom og ernæringsfysiolog, avhengig av individuelle behov. 

Alle pasientar som er behandla ved Sarkomsenteret blir følgt opp med regelmessige kontrollar i vanlegvis 10 år etter fullført behandling. I samband med kontrollane blir eventuelle seineffektar av kreftbehandlinga kartlagt, og det blir utført kliniske og radiologiske undersøkingar for å fange opp eit eventuelt tilbakefall, slik at behandling i slike tilfelle kan komme tidlig i gang.

Prognose ved sarkom

Heldigvis blir majoriteten av pasientar som får diagnosen sarkom heilt friske.
Det kan vere ein risiko for tilbakefall etter fullført kurativ behandling, og moglegheita for tilbakefall er mellom anna relatert til graden av aggressivitet og størrelse på svulsten. 

Den kirurgiske marginen (størrelsen og kvaliteten av sikkerheit omkring svulsten som blir tatt med når svulsten blir fjerna kirurgisk) har innverknad på risikoen for lokalt tilbakefall (svulsten kjem tilbake i same område den blei fjerna frå). 

Behandling som cellegift og stråling blir ofte brukt i tillegg til kirurgi, for å redusere risikoen for lokalt tilbakefall (strålebehandling) eller fjernspreiing (cellegift).

Rehabilitering og meistring ved kreftsjukdom

Det finst ei rekkje tilbod som kan vere til hjelp til å kome tilbake til kvardagen under og etter kreftsjukdom. Derfor er det viktig å tenkje rehabilitering og meistring av sjukdomen heilt frå starten av behandlinga. Målet er å kunne fungere og leve med eller etter kreftsjukdom, med så god livskvalitet som mogleg.