Sinnemestring

KIRSTEN: Du lytter til Diagnose, en podkast fra St. Olavs hospital.

JOACHIM: Når man er så sint, sånn krakilsk fly forbanna. Når man rakker ned på folk rundt seg eller banner eller sier noe stygt til de man vanligvis er glad i. Jeg sitter jo ofte igjen med den følelsen: er det sånn jeg er? Hvorfor er jeg sånn? Er jeg bare ond? Er jeg et ondt menneske?

KIRSTEN: Alle blir sint en gang i blant, for deg er det kanskje når du står fast i trafikken eller når du taper i et kortspill. Og det er sunt å bli sint. Men når går sinne over til å bli et problem? Når er du så sint at du er nødt til å oppsøke hjelp? Jeg heter Kirsten Mcdonagh, og denne episoden handler om sinne. 

ANNE: Sinne er jo noe som gir oss energi, gjør oss engasjert. Hjelper oss til å si ifra og sette grenser for oss selv, og det er en naturlig følelse på lik linje med å være trist og lei seg og glad. Så det er viktig at vi har.

KIRSTEN: Anne Meisingset er psykiatrisk sykepleier. Hun har i over 20 år hjulpet mennesker som har problemer med sinnet sitt. Og det er visse tegn man ser etter når man definerer hva som er et usunt sinne.

ANNE: Det blir usunt når det skremmer, smerter, skader familien – når det ødelegger relasjonen til dine nærmeste. Når de blir redd deg, når de går på tå hev, når det ikke oppleves greit for familien. Da blir det et uheldig sinnemønster.

KIRSTEN (TIL ANNE): For eksempel?

ANNE (TIL KIRSTEN): For eksempel hvis man roper på ungene og kanskje kaller dem drittunger, ikke sant? Det er skadelig den ene gangen også, men hvis det blir et mønster av det, så blir det vanskelig å reparere. En kan alltid unnskylde seg den ene gangen – «vet du hva, jeg ble for sint, jeg skal ikke si sånne ting». Men hvis det blir et mønster, så er ikke det en gyldig unnskyldning. Da er det dét som blir sannheten.

KIRSTEN: Joachim er i midten av 20-årene. Han har fast jobb, utdannelse, samboer og lever et tilsynelatende helt normalt liv. Men Joachim har også et problem med sinnet sitt. 

JOACHIM: Alle er jo sint, alle må være sint, trenger å være sint noen ganger. Men det handler litt om å gjøre det på en respektfull måte ovenfor de som står deg nært. 

KIRSTEN (TIL JOACHIM): Og hva skjer når du blir sint?

JOACHIM (TIL KIRSTEN): Da kaster jeg ting i veggen og roper. Jeg blir ordentlig sint. Jeg har ikke noe mellomteppe, som vanlige folk kanskje har. Jeg går fra 0 til 100 med en gang. Og da skjer det litt forskjellig. Jeg ødelegger ting og sier ting jeg ikke mener. Ofte til folk som står meg nærmest, som jeg kjenner best. 

Det kan være små, banale ting som man klikker over. Hvis jeg sitter og spiser frokostblanding og jeg søler melk, så blir jeg sint. Og jeg blir ikke bare litt sint heller, jeg slår meg selv og roper «hva faen holder jeg på med»? Jeg skjønner ikke hvorfor. Hvorfor er jeg sånn?

(MUSIKKOVERGANG)

JOACHIM: Jeg har aldri slått noen jeg har vært glad i. Jeg har aldri vært redd for at jeg skal slå noen jeg er glad i heller. Så det finnes en viss grense. Jeg har aldri vært voldelig fysisk hjemme.

KIRSTEN (TIL JOACHIM): Men likevel så sier du at samboeren din blir redd. 

JOACHIM (TIL KIRSTEN): Livredd.

KIRSTEN: Vold og sinne er ofte to sider av samme sak, men vold kan være mer enn bare slag og spark.

ANNE: Det er fysisk vold som kanskje er den letteste både å kjenne igjen og definere, ikke sant? For det er hver gang en har tatt tak i, lugget, dyttet eller sparket.

Så er det psykisk vold, og den er noen ganger lett å gjenkjenne. Spesielt kanskje for oss som sitter på utsiden. Men for dem som sitter inne i det, så er det litt vanskelig å gjenkjenne, for det har blitt en del av hverdagen.

KIRSTEN (TIL ANNE): Hvordan gjenkjenner man det da?

ANNE (TIL KIRSTEN): Ved å snakke om det, ved å definere det. Det er noe av det første vi gjør for pasientene – vi definerer vold. Har du truet? Har du kommet med trusler om å gjøre livet vanskelig? «Jeg skal ta livet mitt, jeg skal skade deg, jeg skal slå deg». Si sårende ting, ydmykende ting, mobbing eller kanskje det å overse. Det er også ubehagelig, ikke sant? Hvis du ikke hilser på partneren din og ikke snakker til han, ikke svarer. Det kan oppleves som psykisk vold. Så det er egentlig offeret som definerer at det her er psykisk vold. Og da må vi gå litt inn i materien når vi snakker med dem, og vi må snakke med det paret og vite: hva er det egentlig som skjer? For har du opplevd vold, så er det kanskje nok med et blikk. Og så blir du utrygg. Så psykisk vold kan ha veldig mange ansikt.

Og så har du materiell vold. Det er å kaste ting. Enten kaste ting i gulvet eller kaste det etter. Ødelegge ting en er glad i.

Seksuell vold, det å presse seg til seksuell aktivitet, enten med fysisk tvang eller psykisk tvang eller på andre måter. Vi hører jo kanskje mange som har sex etter en krangel. Hva heter det – rebound sex?

KIRSTEN (TIL ANNE): Make-up sex heter det.

ANNE (TIL KIRSTEN): Make-up sex ja. Er det like greit for begge to? Er det best for den som har vært sint? Hvordan oppleves det for offeret i situasjonen?

Og så har du også elektronisk bruk, ikke sant? Vi har mye elektroniske… sosiale medier. Det å henge ut folk på sosiale medier, det er å skrive stygge ting, det er å overvåke Facebook-konto, Instagram og sånne ting. Så har vi også hatt en del av at folk driver og overvåker – sånn GPS. Hvis du er ute og sykler, for eksempel, og har sånn GPS-tracking på sykkelturen – «hvorfor kom ikke hjem da? Du skulle vært hjemme da?» Ikke sant? Kontroll og makt på den måten.

Økonomisk vold – det er hvis man tar alle pengene eller kontrollerer den andres økonomiske midler.

KIRSTEN: Vold er komplekst og rammer en betydelig del av befolkningen. Norsk kompetansesenter om vold og traumatisk stress utførte en studie i 2014. Der undersøkte de omfanget av barn som opplever vold fra sine foresatte. 13 % opplevde psykisk vold, 30 % mindre alvorlig fysisk vold, som for eksempel å bli slått med flathånda og 5 % opplevde alvorlig fysisk vold. 

ANNE: Vi ser veldig ofte at de som kommer i behandling til oss har med seg opplevelser fra vold i barndom. Og det handler litt om å bryte en voldsspiral. Du er utsatt for vold i oppveksten, og så har du kanskje ikke tenkt over at det er vold en gang? Og så oppdager de at de blir sinte på ungene sine, og så ser de kanskje igjen sinnemønsteret sitt i ungene – ser at ungene blir fryktelig sinte. Så begynner de å gå og tenke at «jeg vil ikke være sånn som foreldrene mine». Så vi har ganske mange som kommer når de kommer i etableringsfasen med ganske små unger, så tenker de at dette er ikke noe jeg vil bringe videre til mine barn. Og da er det viktig å ta tak i det. Vi har noen som kommer og sier at de tør ikke få barn, for jeg har ikke lyst til å ødelegge flere unger, at flere skal oppleve det jeg har gjort.

(MUSIKKOVERGANG)

JOACHIM: Jeg har vel aldri lært meg å utøve et sunt sinne.

KIRSTEN: Joachim føyer seg inn i statistikken over folk som har opplevd vold i nære relasjoner, og han beskriver sin egen oppvekst som vanskelig. 

JOACHIM: Masse vold, lite oppfølging. Både hjemme og på skolen. Når jeg sier at jeg har opplevd vold hjemme, så er det både på kroppen og observert.

Første gang jeg ble sint var når jeg så en fyr som banket moren min på – jeg vet ikke om det var lillejulaften eller julaften. Det er det første juleminnet jeg har. Og det er et hat jeg har båret på ganske lenge. Og det er derfor man blir sint også, for når man går og hater er det fort gjort å… det er en ond sirkel.

KIRSTEN (TIL JOACHIM): Men du tror at dét har påvirkning på den personen du er i dag og også på sinnet ditt?

JOACHIM (TIL KIRSTEN): Ja, definitivt. Noen lærer jo av de som, de som skal lære deg opp. Du tar etter dem. Selv om du vil det eller ikke, så er det.. det har blitt en vane da, det er det man prøver å snu etter hvert. Det er en automatisk reaksjon. Det er ikke noe jeg tenker over, at nå skal jeg bli fly forbanna. Det bare skjer, det er automatikk.

(MUSIKKOVERGANG, INTENS ROCKEMUSIKK)

ANNE: Det er hjernens alarmsystem som gjør at vi tolker en situasjon akutt og som gjør at vi må løse situasjonen der og da. Vi opplever det som en trussel eller som en krenkelse, og da tar kroppen over og forbereder et angrep. Pulsen øker, hjertefrekvensen går opp, vi blir røde i ansiktet og kroppen er forberedt på en kampsituasjon. Og i den situasjonen så er fornuften eller frontallappen koblet ut, fornuften er koblet ut, og vi kan ikke revurdere situasjonen eller tenke fornuftig eller tenke annerledes i situasjonen.

JOACHIM: Og så er det jo et forsvar. Når man er så redd, så ofte og så lenge som barn. Så er det enkelt å ty til… altså hjernen går jo i panikkmodus, det er det som skjer. Fight or flight. Og da er det sånn vi mennesker er laget, at det er adrenalin og sinne som redder oss. 

(MUSIKKOVERGANG)

JOACHIM: Nå har jeg gått og tenkt på det her en god del år. Jobbet mye med meg selv. Personlig utvikling, prøvd å drive eget firma, reist, nye venner, opplevd mye. Men likevel er det liksom ikke nok da. Når alt det der er over og man kommer hjem på kvelden. Og fortsatt er miserabel, har angst og er depressiv, så er det… Det var da jeg tok kontakt med legen da. 

KIRSTEN: Joachim ble henvist til St. Olavs hospital til Avdeling Brøset. Der jobber noen av landets fremste eksperter innen sinnemestring, deriblant Anne Meisingset. Anne var en av dem som var med på å utvikle den såkalte Brøsetmodellen, som er spredt til hele landet som en effektiv måte å behandle sinneproblem.

ANNE: Det er gruppebasert og baserer seg på kognitiv terapi, hvor målet er å forhindre og redusere vold i hjemmet. På Brøset er det vold i nære relasjoner som er hovedmålgruppen, men det drives også sinnemestring Brøsetmodellen i fengsel, de driver det i kommunene, hvor de har andre inntakskriterier. Men primært er det for å bekjempe og forebygge vold i nære relasjoner. 

KIRSTEN: Men hva slags type mennesker er det som behandles for sinneproblem? 

ANNE: Det er egentlig helt vanlige folk. Alle sosiale lag er representert. Hovedtyngden er fra 25 til 45, både kvinner og menn. De fleste av dem er faktisk i jobb. Noen kan ha andre tilleggsdiagnoser, men det er vi egentlig ikke så opptatt av på sinnemestringen. Det viktigste er at de er motiverte. At de innser at det her er mitt problem og at man er villig til å gjøre jobben.

Dessverre ser vi at terskelen for å søke hjelp kan være ganske høy. Og da har man ødelagt så mye tillit at det tar veldig lang tid å bygge opp. Så det er viktig å ta tak i det så fort som mulig. Det er som regel ikke noen ting som går over av seg selv, som oftest så eskalerer det, og det blir alvorligere og hyppigere. 

KIRSTEN: Vold er nære relasjoner er et stort folkehelseproblem, men likevel så er det fortsatt et tabu.

ANNE: Vold i nære relasjoner er ikke noe man snakker høyt om. Det er veldig tabu. Det er veldig skam. De pasientene som kommer til oss har kanskje aldri snakket med noen andre om det enn fastlegen sin, så vidt nevnt det til fastlegen. Det er veldig vanskelig for dem å komme til oss, for de skammer seg så mye over det de har gjort.

KIRSTEN: Men hvordan vet man om man har et sinneproblem?

ANNE: Hvis du gjentatte ganger ser at du havner i situasjoner hvor du angrer deg for ting du har sagt gjort eller på annen måte vært, så er det viktig å ta tak i det her, før det blir et stort problem. For hvis man ender opp med å ikke få det til, så utvikler det seg veldig mye skam, tristhet og etter hvert depresjoner.

KIRSTEN: Hverdagen kan gjøre oss både sint og irritert. Og hvis du føler at du trenger noen triks til hvordan du skal takle hverdagssinnet, så har Anne noen til deg her:

ANNE: Det viktigste er å stoppe opp i situasjonen og tenke seg om. Det er ikke sånn at man må inn og agere akkurat der og da, en kan alltid  kjøpe seg tid i situasjonen. Hvordan kan jeg håndtere det her med å koble på fornuften? Man kan bruke ulike verktøy, som å telle til ti. Man kan være bevisst på kroppsymptomene sine: hvis jeg kjenner at jeg blir varm, så må jeg faktisk gå ut på verandaen og kjøle meg ned, før jeg kan gå inn og diskutere med ungene mine.

(MUSIKKOVERGANG)

JOACHIM: Jeg er ganske ferdig med det som har skjedd opp igjennom livet mitt. Har jo en del meninger nå som voksen om ting som har skjedd, men for at jeg skal ha det best mulig i dag, så har jeg måtte gått videre, og det har jeg gjort. 

KIRSTEN (TIL JOACHIM): For dem som hører på, som kanskje selv har sinneproblem. Hva er oppfordringen din til dem? 

JOACHIM: Gå og snakk med legen din med en gang. Det er ikke noe å vurdere engang, gå og snakk med dem. Det verste du får høre er «dra hjem». Men du får jo ikke høre det. Hvis du har et problem så får du hjelp. Og du får hjelp fort også. Jeg ble tatt seriøst fra første minutt, jeg skjønner ikke hvorfor jeg ikke hadde snakket med legen min før.

Og så det der med stigma også. Jeg merker at jeg skjemmes når jeg snakker om det her, spesielt overfor de jeg egentlig skal være et forbilde for. Det å se søsknene mine i øynene og innrømme at jeg ikke har vært den beste versjonen av meg selv på lang tid er utrolig tungt. Men igjen – man må bli ferdig med det. Ta skrittet, gå og prat med legen sin og ta ansvar. Det er dét det handler om. Og hvis dette er en sånn generasjonsting hvor foreldrene dine har vært sinte og foreldrene deres har vært sinte og nå er du sint. Stopp det. Du kan redde ungene dine fra det som har skjedd det, det er dét det handler om.

KIRSTEN: Du har hørt på Diagnose, en podkast fra St. Olavs hospital som er produsert av meg – Kirsten Mcdonagh, Elling Finnanger Snøfugl og Nils Lian. Marit Kvikne er vår ansvarlige redaktør.

Takk til Joachim som har fortalt sin historie og til Anne Meisingset og miljøet på sinnemestringsklinikken på Brøset. Har du tema du har lyst til at vi skal ta opp eller har du spørsmål, så kan du kontakte oss ved å sende en e-post til diagnose alfakrøll stolav dot no.

Abonner gjerne, og ikke glem å følge St. Olavs hospital på Facebook for å finne ut når neste episode kommer.

​