Sorg

KIRSTEN: Du lytter til Diagnose, en podkast fra St. Olavs hospital.

ANNABEL: På benken sitter det faktisk en dame. Ved siden av henne står en mann i rullestol, og så er det en barnevogn der. Da kjente jeg at det knøt seg litt, og jeg kunne nesten kjenne litt sinne òg. 

Det der skulle vi få oppleve en dag. Men det ble ikke sånn. 

KIRSTEN: I løpet av livet vil de fleste av oss oppleve sorg, men hva vi sørger over og hvor intens sorgen er – det er individuelt. Jeg heter Kirsten Mcdonagh, og i denne episoden så går vi bort fra klinikerne og snakker med presten. Vi skal snakke om sorg, som nå internasjonalt regnes som en diagnose.

 

STÅLE ARNE: Jeg ser på sorg som en naturlig reaksjon som hører med til det å være menneske. Sorg er den følelsen som vi kjenner når vi mister noe betydningsfullt i livet. Og sorg er den prisen man må betale for å la andre mennesker få bety noe for oss.

KIRSTEN: Ståle Arne Vansvik er sykehusprest på St. Olavs hospital. Preste- og samtaletjenesten på sykehuset er på vakt døgnet rundt for å støtte mennesker i krevende livssituasjoner. Ståle hjelper ofte pasienter og pårørende med håndtering av sorg.

STÅLE ARNE: Sorg handler om tap av forskjellig art, og det kan jo være tapet av et annet menneske i forbindelse med død, sorgen over det som det ikke ble noe av, sorgen over tapt fortid, for eksempel barndom, som ikke ble god, og sorgen over en fremtid som man ikke får. Og sorgen over endret liv på grunn av sviktende helse.

KIRSTEN: Mange av dem Ståle møter er døende, men oppe i alt det her står også de pårørende.

STÅLE ARNE: Vi har samtaler med pårørende som går og venter på den dagen, den stunden, den timen at livet ebber ut for den som de er glad i. En slags ventesorg kan man si, man går og venter på at det skal skje at man skal miste. Det er en type sorg som vi ofte er borti når vi møter pårørende.

ANNABEL: Gunnar var veldig tålmodig, han var varm. Han var rolig. Og stødig altså, en stødig mann.

KIRSTEN: Annabel er den typen dame som du legger merke til. Reflektert og til stede. I 2004 møtte hun Gunnar. Hun var 21, han var 35. De kom godt overens, og det utviklet seg til en ordentlig sommerflørt. Men skulle de gjøre alvor ut av forholdet? De satte seg ned for å diskutere om det var kjærester de skulle bli.

ANNABEL: Og da ble vi faktisk enige om at det ikke skulle være oss to. Det var så mye som talte mot det. Gunnar var en del år gamlere og ja. Nei, vi skulle liksom bare være venner da.

Men så var jeg litt tøff i trynet og sa «men du skylder meg en dvd-og-lasagne-kveld», for det hadde vi snakket om. Og så spurte han meg «ja, når skal vi ta den da?» – «nei, jeg har jo ingen planer i kveld», svarte jeg. Og etter den kvelden og med den kvelden, så ble vi sammen.

KIRSTEN: I Gunnar hadde Annabel funnet en morsom, snill og jordnær mann. Men han hadde også store helseutfordringer.

ANNABEL: Gunnar hadde nyresvikt på den tiden her og var i det som heter PD-dialyse og sto på transplantasjonslista. Og vi hadde ikke vært sammen veldig lenge før det kom en telefon om at nå ble det transplantasjon.

KIRSTEN: Det ble en brå start på forholdet. Annabel ble med Gunnar til Oslo universitetssykehus, der han fikk transplantert en ny nyre. Sykehusoppholdet varte i flere uker, og da Gunnar endelig fikk reise hjem, flyttet han og Annabel sammen.

ANNABEL: Jeg har tenkt noen ganger i ettertid at det ikke var så dumt at det ble litt brått, for etter hvert ble det en del tillegg, og det utviklet seg i en retning hvor sykdom ble en enorm del av livet vårt.

KIRSTEN: For nyresykdommen var ikke hovedproblemet. Gunnar hadde en bakenforliggende grunnsykdom som legene ikke fant ut av. 

ANNABEL: Og følgene av det var at det økte med både tilstander og komplikasjoner. Så fra 2007 økte det jevnt og trutt, og så hadde vi et sånt toppår i 2012 hvor det ble veldig alvor etter en operasjon. Han berget, men det sto om liv flere ganger.

KIRSTEN: Gunnar blir ikke frisk. I 2014 flytter han mer eller mindre inn på St. Olavs hospital og Annabel bruker all sin ledige tid med han.

ANNABEL: Det var slitsomt, og jeg ble ganske så sliten etter hvert. Og egentlig litt nedbrutt òg. Det var tøft å være en i konstant alarmberedskap og lure og bekymre seg. Ikke minst se at jeg kan ikke gjøre noe for han. Men det var jo ikke meg det gjaldt, så jeg hadde en tanke om at det her skal i alle fall jeg stå i selv. Jeg skal klare det. Altså – jeg er jo ikke den som trenger noe ekstra, det er jo han.

KIRSTEN: Nå har det gått ti år siden de ble kjærester. Det har vært ti tøffe år for Gunnar, men også for Annabel. Hun står midt i en sorgprosess, men ser det kanskje ikke selv.

 

STÅLE ARNE: Det er jo en sorg som står litt på vent, ikke sant? Det er en pauseknapp, man får ikke levd ut den sorgen på samme måte som når tapet er en realitet. Da blir det sånn at man ikke kan få gråte ut fullt og helt. Ventesorgen er ikke en sorg man får blomster til. Det er en sorg som ikke er forløst, og den blir annerledes enn når døden er inntruffet. 

ANNABEL: Jeg tenker at det er ganske mange sorgprosessener man står oppi i et sykdomsforløp eller i en setting der det er noe helt annet som styrer og har faktisk har kontrollen over oss. Sorg handler jo om tap, og selv om vi kanskje tenker på døden som det ultimate tapet, så er det jo mye vi kan miste, og vi kan tape, som kan gi forskjellige sorgreaksjoner.

STÅLE ARNE: Det med å sørge er jo et stort stykke arbeid. Og hvis man skal leve i det her arbeidet, sorgarbeidet, uten å få noe pusterom, så blir det veldig tungt. Og jeg tror at det å unne seg noen lyse dager, gjør også sorgarbeidet noe lettere. 

ANNABEL: Og så skjønte jeg etterhvert at det var både veldig viktig og riktig å faktisk reflektere over at – jo, jeg har en plass i det her, og jeg blir også «rammet», for å si det sånn. Og det gjør at jeg også kan trenge noen arenaer hvor jeg kan lufte og hente meg inn. Hvor det faktisk er bare Annabel.

KIRSTEN: På høsten 2014 er situasjonen til Gunnar blitt svært dårlig. De har planlagt å gifte seg, men bryllupet må avlyses fordi det rett og slett ikke er sikkert at Gunnar overlever til bryllupsdagen. I slike tilfeller kan sykehuset legge til rette for nødvielse.

STÅLE ARNE: Og det er ganske sterkt når man som prest forretter noe som egentlig skulle handle om glede og fremtid. Så handler det her om en bekreftelse på en kjærlighet som har vært og som er og som står ved en ende og en avslutning. Det fyller meg med – ikke bare en klump i halsen, men med respekt og jeg ser mange ganger hva ekte kjærlighet er – når et brudepar, hvor den ene er i ferd med å forlate og den andre ved siden av, og du ser hvor stor kjærlighet de viser hverandre.

KIRSTEN: Gunnar og Annabel giftet seg den kvelden på sykehuset. Men de har lyst til å gjennomføre seremonien, sånn som de har tenkt i utgangspunktet og noen uker senere, så hører de med legen om hvor langt frem de kan planlegge.

ANNABEL: «Nei», sa hun, «for å være relativt sikker, uten å gi noen garantier, så kanskje ikke lenger enn til torsdag». Og det her var en mandag. Ja ja, vi kjører på!

KIRSTEN: Den 30. oktober fikk Annabel og Gunnar den bryllupsdagen de hadde ønsket seg. 

ANNABEL: Det var en fin dag. Det ble en kjempefin dag. Jeg har noen gang tenkt på at det kanskje var den siste gangen jeg kjente litt sånn ren, usensurert, pur glede, altså. 

KIRSTEN: Det nygifte paret fikk jula sammen, men så kom mars 2015.

ANNABEL: Gunnar er veldig syk. Og det blir jo sjekket ut – hva er det nå? Vi ser tendensen, nå peker den ned på alle vis altså. Så kommer legene og prater med oss og da er faktisk beskjeden at – denne gangen, denne siste komplikasjonen. Nå vil det ikke gå.

Jeg var fryktelig lei meg, og jeg var lei meg for at Gunnar skulle måtte gjennomgå og oppleve at han skulle dø. Hvor rart det høres ut. Og så tror jeg det var første gangen på ganske mange år at jeg også kjente en form for veldig sånn ro. For nå visste vi for første gang på veldig lenge at nå går det ikke lenger. Nå er det tida vi har nå som vi har.

KIRSTEN: En regntung mandag i mars dør Gunnar. Annabel er ved hans side hele veien. 

ANNABEL: Jeg var med å stelte han etterpå. Og satt meg vel i bilen og kjørte hjem i halv ti-ti-tida den mandagskvelden. Da var det over.

(MUSIKKOVERGANG)

For meg kjentes sorgen ut som å gå i en skikkelig bløt myr. Det var tungt å gå. Og så var jeg omgitt av en skikkelig tjukk, askegrå tåke. Når det satt inn ordentlig, så var det – det var ikke noe fremtid, det var ikke noe horisont, det var på en måte ikke noe omgivelser. Det var ganske tungt og… tåkete.

KIRSTEN: Mange kjenner til det som kalles for sorgfasene. En slags oppskrift på hvordan mennesker kommer seg gjennom en sørgeperiode. Men ifølge Ståle finnes det ingen mal for sorg.

STÅLE ARNE: Mennesker reagerer så individuelt, og det er ikke alle sorgfase som en skal gjennom, eller trenger gjennom. Og det går heller ikke i rekkefølge. Sorgen er ofte kaotisk den, så man går ut av den ene fasen da inn i den andre, og det er ikke noe mønster for det. Det er ikke noen riktig sorg! Det er det mange kanskje har tenkt: jeg må sørge på en riktig måte, eller han sørger ikke på en riktig måte. Men hva er riktig?

 

ANNABEL: Jeg gikk milevis i uka det første halvåret. Og der når jeg kommer gående og jeg på retur hjem: på benken sitter faktisk ei dame. Ved siden av henne står en mann i rullestol, og så er det en barnevogn der. Da kjente jeg at det knøt seg litt, og jeg kunne nesten kjenne litt sånn sinne òg. Det der skulle jo vi få oppleve òg en dag. Men det ble ikke sånn.

STÅLE ARNE: Tidligere generasjoner snakket om det at man hadde et sørgeår etter at man hadde mistet en av sine slektninger. Og det var jo fordi at i løpet av det første året så gjennomgår du jo så mange ting, både med familie, merkedager, høytider, årstidsskiftningene som er forbundet med stunder en hadde i lag og alt det der som blir så sterke påminnelser om at det er ikke sånn lenger.

ANNABEL: Minner, å bli minnet på, var i starten av enketilværelsen – for å si det sånn – for meg bare var sånne rene påminnelser om det som var. Til og med det som kanskje ikke var, og som aldri ville bli og komme igjen. Så når noen sa til meg at: du må huske på de gode minnene og alt det, så gjorde bare ti ganger så vondt… faktisk.

KIRSTEN: I 2018 lanserte Verdens helseorganisasjon forlenget sorglidelse som en egen diagnose. Den kan settes dersom sorgreaksjonen beskrives som unormalt lang og den her lengden er definert til minimum et halvt år. Sørgeåret har med andre ord blitt halvert. Men er det greit å sykeliggjøre sorg?

STÅLE ARNE: Mange ganger er dette en naturlig reaksjon på tap, som ikke egentlig skal settes en merkelapp eller diagnose på. Men det er en reaksjon som trengs i tid for å kunne bli forsonet med situasjonen, og det å kunne finne en ny måte å leve på. Men noen ganger ser vi at sorgen er så tung å bære at det kan gå på helsen løs. Man kan bli både fysisk eller psykisk syk sånn at man trenger hjelp for å komme videre.

Det antas at 10 til 15 % av alle etterlatte utvikler kompliserte sorgreaksjoner. Og med så mange som opplever det, så er det jo nesten et folkehelseproblem som må tas på alvor. Og med det å kunne ha en diagnose og hvordan hjelpeapparatet kan stille opp for å kunne få komme seg videre i sin sorgreaksjon, så vil det å ha – nettopp en diagnose – være til stor hjelp.

ANNABEL: Det går opp og ned. Og det er klart – i perioder så ligger det mer latent til og nærmere enn andre. Men jeg må nok – og det her koster meg ganske mye å si – men jeg må nok gi rett til et par som sa: «nei, sorgen ville ikke gi seg Annabel». Når det var som tyngst og så videre, så sa de: «nei, men den vil endre seg». De hadde nok rett i det. Sorgen endrer seg, og den er med på forskjellige og andre måter i dag.

 

KIRSTEN: Du har hørt på Diagnose, en podkast fra St. Olavs hospital.

Den er produsert av meg – Kirsten Mcdonagh, Elling Finnanger Snøfugl og Nils Lian. Marit Kvikne er vår ansvarlige redaktør.

Takk til Annabel Mjøen-Eggen som delte sin historie og til Ståle Arne Vansvik og Preste- og samtaletjenesten på sykehuset.

Har du tema du har lyst til at vi skal ta opp eller har du spørsmål, så kan du kontakte oss ved å sende en e-post til diagnose at stolav dot no.

Abonner gjerne og ikke glem å følge St. Olavs hospital på Facebook og Instagram for å finne ut når neste episode kommer.​