Episode 26:

Anoreksi

Hvorfor utvikler noen et så problematisk forhold til mat at de står i fare for å dø? Hva skjer med kroppen når man slutter å spise?

Rundt 0,3 prosent av befolkningen i Norge har anoreksi. Sykdommen debuterer ofte i tenårene, og er mer vanlig blant kvinner enn menn. 90 % av de som utvikler anoreksi er jenter mellom 14 og 19 år. Hvorfor skjer dette? 

I denne episoden møter du Venche, som fikk anoreksi etter hun begynte å slanke seg. Du møter også psykologspesialist Hege Kristin Sætherhaug, som behandler mennesker med anoreksi på Tiller DPS. 

Hør episoden der du lytter til podkast, f.eks. Spotify eller Podk​aster (iTunes)

KIRSTEN: Du lytter til Diagnose, en podkast fra St. Olavs hospital.

​WENCHE: To gode venner ringte legen min og var bekymret. Og da ble jeg jo kjempesint, jeg gikk i forsvar. Jeg bare tenkte “slutt å bry dere, det her er min greie, la meg være i fred” tenkte jeg.

KIRSTEN: Hvorfor utvikler noen et så problematisk forhold til mat at de står i fare for å dø? Og hva skjer med kroppen vår når vi slutter å spise? Jeg heter Kirsten McDonagh, og denne episoden skal handle om anoreksi. 

HEGE KRISTIN: Anoreksi er en spiseforstyrrelse, der man har et forstyrret forhold til mat og kropp. Kroppens fasong, tallet på vekten og maten man spiser blir helt sentral for opplevelsen av egen verdi og selvfølelse. 

KIRSTEN: Hege Kristin Sætherhaug er psykologspesialist og seksjonsleder for poliklinikk for spiseforstyrrelser ved Tiller DPS. Rundt 0,3 % av befolkningen i Norge har fått påvist anoreksi. Sykdommen debuterer ofte i tenårene, og er mer vanlig blant kvinner enn menn. 90 % av de som utvikler anoreksi er jenter mellom 14 og 19 år. 

HEGE KRISTIN: Noen personlighetstrekk ser ut som å disponere for utvikling av anoreksi, særlig perfeksjonistiske trekk, rigide personlighetstrekk og tvangspregede trekk. 

KIRSTEN: Når man stiller diagnosen anoreksi, så er det en samlet vurdering av flere kjennetegn. 

HEGE KRISTIN: Ved anoreksi har man selvpåført undervekt, et forstyrret kroppsbilde og tap av menstruasjon for kvinner og tap av seksuell interesse og potens for menn. Anoreksi medfører en ekstrem redsel for å bli stor eller tykk. 

KIRSTEN: Denne redselen fører til et ønske om å gå ned i vekt, noe som ofte medfører selvpålagte regler. 

HEGE KRISTIN: Det kan være å ikke spise før eller etter et bestemt tidspunkt. Ofte er det nitidig utregning av kalorier for å holde orden i regnskapet. Det kan være regler om at man må gå x antall skritt eller trene, før man kan spise. Det å gå ned i vekt eller å forme kroppen eller å spise spesiell mat eller unngå andre matvarer er blitt viktigere enn andre aktiviteter og relasjoner i livet.

KIRSTEN: Det er forskjellige grunner til at man utvikler anoreksi. Det kan være i forbindelse med slanking, men anoreksi oppstår oftest som en reaksjon på vanskelige opplevelser. 

HEGE KRISTIN:  Å være utsatt for for eksempel mobbing eller tap eller en annen konflikt fører til en form for krise eller tap av identitet. Det er vanskelig å finne sin plass. Hvem er jeg nå? Og da kan spiseforstyrrelsen være en løsning på dette problemet? 

KIRSTEN: Anoreksi er en kompleks psykisk lidelse. 

HEGE KRISTIN: Selv om anoreksi vises gjennom atferd, en lav vekt, restriktivt spising, kanskje overdreven trening, så handler spiseforstyrrelser først og fremst om følelser. Personer med anoreksi kan ha vanskelig for å kjenne igjen, holde ut og sette ord på følelsene sine. Man griper til konkrete representasjoner for det indre livet, og det medfører ofte mye tvang og mye telling. Så man blir opptatt av gram, kilometer, kalorier, centimeter, antall repetisjoner med pushups eller hva det måtte være. Og man kan ikke tenke at den tvangen og den tellingen er en beskyttelse for den angsten som ligger bak symptomene. Vonde følelser kastes opp, komplekse følelser sultes vekk eller bedøves gjennom undervekt. Så det handler mye om å spy det ut, trene det av, sulte det bort. 


(MUSIKK FADER)


WENCHE: Det startet jo med at jeg har vært liten, litt lubben. Litt overvektig. Og så kom jeg på at her skal jeg gå ned noen kilo.

KIRSTEN: Wenche jobber som pedagog i barnehage. Hun var ikke fornøyd med vekten, og for flere år siden la hun derfor om livsstilen sin. Hun begynte å trene og passe på hva hun spiser. 

WENCHE: Så fornøyd fysisk, psykisk kjempesterk. Begynt å interessere meg for løping, sprang gode halvmaraton, mila, alt var så greit. 

KIRSTEN: Men etter hvert som årene gikk så begynte mer og mer å dreie seg om hvordan hun så ut. 

WENCHE: Så litt på matplaner, ulike sånn, ja litt sånn drømmer om fitnesskroppen. Det handler mye om kropp. Sammenlignet meg – de klarer det, hvorfor skal ikke jeg klare det? 

KIRSTEN: Gradvis ble Wenche strengere og strengere med seg selv. 

WENCHE: Jeg sparte egentlig på hvert måltid, fra jeg sto opp til jeg la meg. Mindre havregryn på grauten og så begynte å handle litt om proteiner og mindre og mindre proteiner. Og ble opptatt av vekt. Jeg var på vekten nesten daglig. 

KIRSTEN: Tankene rundt mat og trening begynte sakte, men sikkert, å ta overhånd, og det ble det viktigste i livet. Ingenting kunne komme i veien for at Wenche fikk trent, og planleggingen av dagens kaloriregnskap var altoppslukende. 

WENCHE: Om jeg visste at vi skulle på en sosial sammenkomst, hvor det var mye mat, som jeg skulle prøve å spise litt, så kunne jeg stille vekkerklokka på tidligere og løpe og løpe. For da hadde jeg gjort meg fortjent til den maten, for da hadde jeg forbrent et visst antall kalorier og kunne delvis prøve å forsyne meg litt av maten. Det var den dagen, men jeg måtte også opp dagen etterpå. Da var det blodslit, i djupsnø og løpe og løpe og tårene spratt, og da var jeg kjempesliten. Men igjen, så sa jeg bare du klarere her nå, så har du…  da har du gjort en kjempeinnsats, da er det verdt det.

KIRSTEN: Regimet fortsatt over flere år. Måltider ble hoppet over, løpeturene ble lengre, Wenche var nå blitt alvorlig undervektig. Hun hadde urovekkende leverprøver, sår som ikke gror, vitaminmangel og dårlig bentetthet. Hun ble sykmeldt fra jobb og sleit med å fungere i hverdagen.

WENCHE: Bare det å dra på fotballkamp sammen med ungene – klarte jo nesten ikke å stå en hel første omgang og se kamp. Du er sliten, du er svak i føttene altså. Kroppen er kjempesvak. Så å stå en halvtime på en kamp, det var smerte. Jeg ble jo sykmeldt og det var litt kommentarer på: du løper. Så tenkte jeg jo, men… Det er bare noe jeg må. 

KIRSTEN: Selv om anoreksi klassifiseres som en psykisk lidelse, så gir den mange såkalte somatiske komplikasjoner, altså at spiseforstyrrelsen er farlig for kroppen. 

HEGE KRISTIN: Alle organene i kroppen krymper ved undervekt. Hjernen krymper også. Det er vanlig med mage-tarm-problemer, vanlig å føle seg full i magen, forsinket tømming, søvnproblemer, føler seg kald, fryse lett, redusert beinhelse. Mange utvikler osteoporose. Svimmelhet og hodepine er vanlig, man blir svak, redusert muskelstyrke, ødemer ser vi, man mister håret, tap av menstruasjon og redusert fruktbarhet, trøtt og slapp og svak. Og at man blir apatisk.

KIRSTEN: Anoreksi fører også til emosjonelle endringer. 

HEGE KRISTIN: Det er vanlig med nedstemthet og depresjon. Angst og uro, irritabilitet, apati og sosial tilbaketrekning. 

KIRSTEN: Når en pasient dør av anoreksi, så er hjertesvikt og underernæring de vanligste dødsårsakene. En av fem anoreksipasienter som dør, begår selvmord. 

HEGE KRISTIN: Anoreksi er en dødelig tilstand. Det er psykiatriens mest dødelige lidelse. Undervekt er farlig. Undervekt kan medføre død. 


(MUSIKKEN FADER)


KIRSTEN: Til tross for alle tegn, nektet Wenche å innse at kostholdet hadde noe med formen å gjøre. 

WENCHE: Jeg ville, på en måte, henge det på noe annet. Det var ikke maten, sa jeg. Det er ikke maten, det er noe annet. Jeg har to gode venner, de ringte legen min og var bekymret og da ble jeg jo kjempesint. Jeg ble jo så i forsvar. Jeg bare tenkte “slutt å bry dere, dette er min greie, la meg være i fred”, tenkte jeg. 

KIRSTEN: Du Wenche ga etter for presset, og hun fikk tilbud om behandling for anoreksi. 

WENCHE: For jeg tenkte “å anoreksi”, jeg synes det var helt forferdelig å høre at det var det jeg fikk til diagnose til slutt da. For jeg følte meg enormt stor første gangen jeg kjørte inn på Tiller. Her er jo ikke plassen min. Jeg er for stor og… rett og slett smellfeit. 

KIRSTEN: Dagpoliklinikken på Tiller DPS er åpen i hverdager og pasientene her oppholder seg her sammen med behandlerne. En typisk dag består av gruppeaktiviteter, samtaler og tre faste måltider. Og det var hit Wenche kom. 

WENCHE: Jeg husker jo den grøtporsjonen jeg fikk der, kontra denne jeg ordnet selv, som var normal. Både med graut, kanel, sukker, eple. Den var enorm. Jeg klarte å spise den, men jeg fór rett ut etterpå og jeg skrek. Det her vil jeg ikke. Alle de andre vil meg vondt.

KIRSTEN: Behandlingsopplegget på Tilles DPS består av et såkalt tverrfaglig løp, der både psykologi og behandling av fysiske problemer er like viktig.
 
HEGE KRISTIN: På den ene siden må man ha et blikk for symptomene. Reernæring, etablering av regelmessige måltider er nødvendig for å komme seg ut av spiseforstyrrelsen. Vi jobber med følelsen av å være stor eller føle seg tjukk. Sammenligning med andre, overdreven trening, speiling, kroppssjekking, finne en balanse mellom aktivitet og hvile.

Når det er sagt, så er det å gjenvinne vekt og få etablert regelmessige måltider ikke tilstrekkelig. Man må også engasjere den det gjelder i et psykologisk prosjekt. Hvilke følelser er det som skjuler seg bak symptomene? Hvilken mening har anoreksien for meg? Hvorfor har den blitt så viktig? Det handler om å hjelpe den enkelte til å bli nysgjerrig på egne mentale tilstander. Egne følelser, skille mellom følelser, få hjelp til å tåle dem og til å kunne uttrykke dem på mer konstruktive måter enn gjennom symptomatferden sin.

KIRSTEN: I starten var nesten hvert eneste måltid en kamp for Wenche, og hun ga seg selv to uker på å prøve ut behandlingen.

WENCHE: Om jeg ikke visste akkurat hvilke kalorier jeg åt, så hadde jeg en viss formening. Jeg ble jo ekspert på hvor mye det var i det ene og det andre. Jeg var jo vant til bare lettprodukter, så å ha ekte majones på brødskiva – det er jo helt grufullt. Det var jo skam inni hodet og skal ha på det.

KIRSTEN: De fleste som har anoreksi trenger 5 til 7 år før de blir erklært frisk. Ofte har de flere behandlingsforsøk bak seg. Samtidig fungerer behandlingen bare på rundt 60 %. 
HEGE KRISTIN: Noen har ventet lenge før man kommer i behandling, som gjør at spiseforstyrrelsen har fått fotfeste. Det at spiseforstyrrelsen tjener viktige funksjoner i den enkeltes liv, gjør at det kan være vanskelig å gi den fra seg. Hvis det er snakk om alvorlig undervekt, så tar det lang tid og reernære seg og komme opp i normalvekt. Ofte har spiseforstyrrelsen forplantet seg inn i veldig store deler av livet. Sånn at det å reorientere seg og finne et liv uten spiseforstyrrelsen er en komplisert og langvarig prosess. 

KIRSTEN: Det er pasientens egen vilje til å lykkes som avgjør om behandlingen blir vellykket og løpet kan være tøft. 

HEGE KRISTIN: Jeg tror det er viktig at den det gjelder har tatt den indre beslutning om at “nå er jeg klar, nå tar jeg sjansen på å gi fra meg spiseforstyrrelsen, og jeg klarer å ta imot den hjelpen som er rundt meg”. Det er en tøff jobb, og det handler om å stå i det.

Kroppen forandrer seg jo. Noen kanskje går opp 10 kilo, 20 kilo. Det som er et vanlig mål på vektøkning er et halvt kilo i uken. Da skal du holde det gående over lang tid. Hvis du skal gå opp 10 kilo så tar det 20 uker det. For noen er det kanskje enda mer. 

KIRSTEN: Wenche holdt ut de første to ukene og hun fortsatte behandlingen. Hun har nå tre kilo igjen før hun har nådd målet hun og behandleren har satt seg. Og hun føler seg kvitt spiseforstyrrelsen.

Men det har tatt over to år med jevnlig behandling og hun jobber fortsatt bare tre dager i uka. 

WENCHE: Jeg har klart å snu det om ja, men dagene er jo ulike, det er de enda. Tankene kan jo… ikke komme i så stor grad som før, nei, men… det jobbes med. Men det som er godt nå, er at det ikke er det peset, det er ikke det regnskapet. Jeg regner ikke kalorier eller ser på fett og proteiner og karbohydrater og... Alt er en naturlig del av måltidene da. Og ikke minst så… trening er ikke slanking. Det er så godt. 

KIRSTEN: Er du redd for at du selv står i fare for å utvikle anoreksi eller kjenner noen som du er bekymret for, så er det noen tegn du kan se etter. 

HEGE KRISTIN: Tidlige tegn på utviklingen av en anoreksi kan være vektnedgang, skyldfølelse etter å spist, at man er urolig eller stresset og i matsituasjoner, unngår matsituasjoner, det er vanskelig å spise sammen med andre, at man blir opptatt av slanking og spesielle dietter, tvangstrening, føler seg misfornøyd med egen kropp, konsentrasjonsvansker og at man trekker seg tilbake fra sosial aktivitet.

KIRSTEN: Det var etter press fra pårørende at Wenche til slutt oppsøkte behandling for sin spiseforstyrrelse. Og hun ber om at man ikke må være redd for å bry seg. 

WENCHE: Ta den tøffe samtalen, ta det tøffe spørsmålet. Så tror jeg nok det absolutt hjelper, for jeg sier: hjelper jeg bare én til å bli kvitt den sykdommen, for det er en sykdom som tar liv da. Så man må bry seg og som mor så sier jeg: følg med, ha dialog med ungene. Og se litt hva de er opptatte av.
 
KIRSTEN: Du har hørt på Diagnose, en podkast fra St. Olavs hospital, i samarbeid med NTNU. Denne episoden ble produsert av meg – Kirsten McDonagh, Elling Finnanger Snøfugl og Nils Lian. Marit Kvikne er vår ansvarlige redaktør.

Liker du Diagnose og vil vite når neste episode kommer, så må du gjerne følge St. Olavs hospital på Facebook eller Instagram. Du finner Diagnose der du lytter til podkast og besøker du oss på stolav dott no skråstrek diagnose finner du også alle de tidligere episodene vi har laget.


Vi høres. 



Relaterte nyheter

    Vil du lære mer?

    Lytt til flere episoder og lær mer om alt fra hjerteinfarkt til ALS, Alzheimer, migrene, ADHD og andre helseutfordringer.

    Diagnose: Alle episoder
    Vignett for Diagnose-podkasten
    Sist oppdatert 05.03.2024