Hjerteinfarkt

KIRSTEN: Du lytter til Diagnose, en podkast fra St. Olavs hospital.

PER: Det er sånne rare smerter som jeg ikke klarer å gjenkjenne fra noe jeg har opplevd tidligere. Det føles som smertestråling i… jeg mener det startet i underarmene jeg. Og jeg kjente det i brystet, jeg kjente det i nakken, skuldrene. Og så ble det verre og verre utover dagen. Og det endte med at jeg datt om og svimte av.

KIRSTEN: Det er en av de mest akutte og livstruende tilstandene som finnes, og rammer årlig flere tusen nordmenn. Men antallet som får det går ned, samtidig som at også stadig færre dør av det. Denne episoden skal handle om hjerteinfarkt - om årsakene, hvordan det behandles og hvorfor symptomene kan være så forskjellige. 

ERIK: Et hjerteinfarkt det er en skade på hjertemuskelen som skyldes akutt nedsatt blodtilførsel. 

KIRSTEN: Erik Madssen er overlege ved hjerteavdelingen ved St. Olavs hospital og førsteamanuensis ved NTNU. Han er spesialist på hjertemedisin, og er en av dem som tar imot de som kommer til sykehuset med hjerteinfarkt. 

ERIK: I Norge i dag så er det mellom 13000 til 14000 årlig som får hjerteinfarkt. Blant disse 13000 til 14000 personene er det en overvekt av menn som får hjerteinfarkt. 

KIRSTEN: Vi har foreløpig ikke svar på hvorfor flere menn enn kvinner blir ramma.  

ERIK: Det vi ser er at risikoen utjevner seg når alderen øker, og man har derfor spekulert i om endringer ved overgangsalderen hos kvinner gjør at kvinner får økt risiko. Så det er nærliggende å tro at det kan handle om kjønnshormoner.  

 

KIRSTEN: I tillegg er høy alder og (i visse familier) gener en viktig risikofaktor. Men hjerteinfarkt er også en livsstilssykdom, det vil si at en del risikofaktorer kan forebygges.

ERIK: De mest kjente faktorene er sukkersyke (eller diabetes), høyt blodtrykk, høyt kolesterol, overvekt og fedme, fysisk inaktivitet, tobakksbruk, og da spesielt sigarettrøyking. I tillegg er det en del andre sykdommer som gir økt risiko for hjerteinfarkt, som for eksempel nyresvikt og revmatiske sykdommer. 

KIRSTEN: Hjerteinfarkt oppstår når hjertet ikke får blod. Men for å skjønne hvordan det kan skje, så må vi først forstå hvordan hjertet fungerer. For hjertets oppgave er enkel, men livsviktig. 

ERIK: Hjertet er en stor og viktig muskel som har som oppgave å pumpe oksygenrikt blod ut i kroppen til alle ulike vev og celler. For eksempel trenger muskulaturen i armer og bein oksygenrikt blod som pumpes ut av hjertepumpa. Dette gjelder også mage-tarmsystemer, nyrene og ikke minst hjernen. 

KIRSTEN: Et normalt hjerte pumper over 5 liter blod i minuttet. Blodet strømmer gjennom kroppen med stor kraft og høy hastighet, og er derfor avhengig av fri bane i blodårene. Men hos noen så blir blodårene over tid rett og slett for trange til at blodet kan strømme fritt gjennom. 

ERIK: Blodårene blir mindre og mindre, det vil si at det går mindre og mindre blod gjennom blodårene inn til hjertemuskelen. 

KIRSTEN: Årsaken til at blodårene blir trangere er på grunn av det som kalles avleiringer, eller som vi på folkemunne kaller åreforkalkning. 

ERIK: I grunnen er dette både fettceller, betennelsesceller og kalk. Dette fører til at blodårene får en innsnevring, og sånn blir det mindre blodstrøm gjennom blodårene. Man kan kanskje sammenligne med et rør som gradvis får mindre og mindre diameter. Mindre og mindre plass til at blod kan gå gjennom røret. 

KIRSTEN: Men blodstrømmen tar ikke hensyn til at årene har blitt trangere, og vil derfor fortsette å forsøke å strømme i like full fart som før. Når man får et hjerteinfarkt så er det fordi at blodet som presser på i de innsnevra, trange blodårene nærmest hjertet skape en rift.

ERIK: Når man får en rift i en sånn innsnevring, så vil innholdet i innsnevringen komme i kontakt med blodet i blodåra. Da får man en akutt oppstått blodpropp. Denne kan bli større og større helt til hele blodåra eller røret er tilstoppet. Og da vil den delen av hjertet få lite blodforsyning, kanskje ingen blodforsyning i det hele tatt. 

KIRSTEN: Og det er da de klassiske symptomene ofte oppstår: 

ERIK: Akutte smerter i brystkassen, gjerne mot venstre side. Det er vanlig at smertene kan stråle mot halsen, venstre skulder eller venstre arm. Det er også relativt mange som får smerter bak i ryggen mellom skulderblad, akutt tungpust, uvelhet, kvalme, oppkast. 

(musikkovergang)

PER: Jeg vil jo forsåvidt beskrive meg selv som en aktiv, men veldig usunn fyr. Det blir en grei karakteristikk. 

KIRSTEN: Per Veie Rosvoll var i 2016 52 år. Han levde et helt normalt liv - med jobb og familie. Men hadde også et kosthold som la til rette for kos.

PER: Jeg har drevet med jakt, jeg har trent, spilt fotball og gjort veldig mye forskjellig, men stort sett spist junkfood, tror jeg. Det har vært mye cola og boller til lunsj, tre, fire speilegg og bacon lørdag og søndagsmorgenen. Mye junkfood, mye pizza, mye hamburger, mye potetgull og snavel i helgene, øl og sånt som folk flest driver på med.

KIRSTEN: Formen hans var fin, og Per så derfor ikke noe grunn til å forsøke å bli sunnere. Men etter hvert begynte kroppen å slite under fysisk aktivitet. 

PER: Hvis jeg gikk meg en tur så kjente jeg at pusten ble tung. Jeg var ut på en sykkeltur og måtte gå av sykkelen, selv i slake bakker. Det var helt merkelig, en merkelig opplevelse å tenke på seg selv som i så dårlig form. Jeg tenkte hele tiden at jeg var dårlig trent og at jeg måtte komme i gang med en eller annen form for trening, for nå er kondisen så laber som den aldri har vært. 

KIRSTEN: Etter hvert begynte Per å kjenne seg uvel og sliten, også når han ikke var i fysisk aktivitet. 

ERIK: Tung i pusten og mye sliten uten å ha tatt ut noen ting. Kommer hjem fra jobb, rett ned på sofaen, lite energi. En sånn tomhet som det var vanskelig å forstå. 

KIRSTEN: Det Per ikke visste på den tida, var at slitenheten og den stadige forverringen av kondis var fordi blodårene inn til hjertet hans gradvis hadde blitt trangere og trangere. Det er en prosess som tar mange år, og som skjer med nesten alle sammen, i større eller mindre grad. 

ERIK: Nesten alle mennesker fra 20-30-årene har litt påleiringer i kransårene. Det er veldig sjeldent at man har helt fullstendig glatte og fine blodårer. Hos enkelte ser man en kraftigere prosess, og fra 30-40-åra kan dette akselerere og man får mer betydningsfull sykdom. 

KIRSTEN: Per trodde jo at han bare var i dårlig form. Men på en kompistur til Spania fikk han et ordentlig forvarsel på at noe var alvorlig galt. 

PER: Det startet med at jeg trodde at jeg hadde voldsom halsbrann. Og så var det jo noe logisk over det også fordi vi var på en guttetur, og det ble jo festet en del, så da kan man jo fort få litt halsbrann. Da var vi på en biltur der jeg nærmest segnet om i baksetet, men skjønner fortsatt ikke hva dette er. Da var det en kompis av meg som skjønner at dette ikke er bra. Det er noe galt. Så han får liv i meg på noe vis. Jeg var ikke bort, men jeg hadde voldsomme smerter i brystet som jeg da definerte til å være halsbrann. Det er jo helt idiotisk, men ingen andre skjønte hva det var. Vi var 11 stykker i en minibuss. 

KIRSTEN: Det skulle gå to uker før Per opplever de samme symptomene, men nå kom de med voldsom kraft. 

PER: Jeg våkner opp på mandagsmorgenen og føler meg i dårlig form uten at jeg skjønner hva det handler om. Så jeg ringer på jobb og sier at jeg ikke kommer fordi jeg brygger på et eller annet. Så jeg velger å være hjemme. Da begynner det å komme litt de samme smertene som jeg hadde kjent på da vi var på kompisturen i Spania. Det er sånne rare smerter som jeg ikke greier å gjenkjenne fra noe jeg har opplevd tidligere. Det føles som smertestråling i underarmen, mener jeg. Jeg kjente det i brystet, i nakken, skuldrene, og fortsatt denne halsbrannfølelsen, men det var så mye mer enn det. Og så gikk det over og så var det bra i rundt 20 minutter, halvtime, før det kom en ny rie. Så ble det verre og verre utover dagen. Det endte med at jeg datt om og svimte av på gulvet og kom til meg selv og ringte 113. 

KIRSTEN:Per kommer seg til sykehuset, akkurat idet et nytt anfall begynner. Og da er det hast. 

ERIK: Når vi får inn sånne pasienter så handler det om å behandle pasienten raskest mulig. Vi går derfor rett på sak ved å lage et lite hull, enten i en blodåre i armen eller lysken der vi kan føre inn et lite plastrør som vi fører fram til hovedpulsåra og deretter inn i begynnelsen av kransåra.  

KIRSTEN: Kransåre er navnet på de blodårene som ligger nærmest hjertet, og det er disse blodårene som går tett ved et hjerteinfarkt. Behandlerne sprøyter inn kontrastvæske for å se akkurat hvor hjerteinfarktet er. 

ERIK: Hvis kontrastvæska stopper opp midt i blodåra, så vet vi at der er blodåra tett, der går det ikke noe blod videre ut i blodåra. Vi bruker da en liten metalltråd som vi kaller for en wire for å komme gjennom det tette partiet og åpne opp blodåra. 

KIRSTEN: Etter at blodåra har blitt åpna opp, legges det inn en såkalt stent. 

ERIK: En stent er et tynt metallrør som vi plasserer i det området innsnevringa har vært, og vi bruker høyt trykk for å feste den til blodåreveggen. En sånn stent vil være der til evig tid og beskytte for nye blodpropper i det samme området. 

KIRSTEN: Hjertet til Per hadde strevd med å få nok blod. For hele tre blodårer var tett og måtte ha stenting. 

PER: Den tredje åra var de usikker på om de fikk til å gjøre noe med. Den var så tett at de vurderte operasjon. Men så endte det med at de greide å stente den tredje også. Den var kjempetett, de sa noe om at de brukte mange bar trykk og det var ganske heftig. 

KIRSTEN: Pasientene som opplever hjerteinfarkt og som blir behandlet med utblokking, er våkne under hele inngrepet. Det hele oppleves for mange som udramatisk. 

ERIK: Hvis behandlingen er vellykket blir pasienten ofte bedre. Brystsmertene går bort, blodtrykket kan stige til normalt nivå, pusten blir bedre, man kan bli mindre kvalm og uvel. 

KIRSTEN: Etter inngrepet ble Per satt på blodfortynnende og kolesteroldempende medisiner. I tillegg takket han ja til å gå på såkalt hjerteskole, som er et rehabiliteringstilbud i regi av sykehuset. Men for Per ble tiden etterpå tøff. 

PER: Jeg var kjemperedd i sikkert et halvår etterpå. Jeg var redd for å være alene. Jeg gikk stadig vekk og kjente etter på symptomer. Kjapp til å alarmere de nærmeste hvis jeg følte eller kjente eller følte på et eller annet. Så det var mye frykt, altså. 

KIRSTEN: Per er ikke alene om å føle dette. 

ERIK: Det som jeg tror er en fellesnevner for mange pasienter er at man blir usikker og redd. Noen kan også bli deprimert, kanskje også skuffet over at det var akkurat seg selv som fikk et hjerteinfarkt.  

KIRSTEN: Hjerte-karsykdommer er fortsatt den største årsaken til dødsfall i verden. Ifølge WHO var hjerte kar-sykdommer ansvarlig for 16 prosent av alle dødsfall i 2019. Men i Norge så ser ting annerledes ut. 2017 var forrige år at hjerte- og karsykdommer var den vanligste dødsårsaken. Grunnen til dette er sammensatt. 

ERIK: Nedgangen som vi har sett i forekomsten av hjerteinfarkt har vært ganske spesiell. Det er vel få andre sykdommer der vi ser at forekomsten har gått så drastisk ned som ved hjerteinfarkt de siste årene. I tillegg til at forekomsten går ned, så har også dødeligheten ved hjerteinfarkt gått enda mer ned. Det har vært en dramatisk reduksjon i hvor farlig et hjerteinfarkt er. Disse endringene kan forklares av flere faktorer. For det første har risikofaktorene i befolkningen endret seg. Man har holdepunkt for å si at både blodtrykk og kolesterol er lavere enn det det var på 70-80-tallet i befolkningen. Da var det mange i Norge som røykte. Det var nok også slik at kostholdet var annerledes enn det vi har i dag. I tillegg bruker vi mer medisiner og får også bedre forebyggende behandling, for eksempel kolesterolsenkende legemidler. Til slutt så har også behandlingen av hjerteinfarkt blitt betydelig bedre og det tilbys nå til store deler av befolkningen som trenger det. 

KIRSTEN: I tillegg er symptomene på hjerteinfarkt godt kjent i befolkningen, slik at de som blir rammet kontakter helsevesenet raskt. Men vi har fortsatt en vei å gå - for reduksjonen i dødelighet av hjerteinfarkt de siste 50 årene har vært mindre for kvinner enn for menn. 

ERIK: Veldig mye av det vi har lært om hjertesykdommer de siste årene er basert på studier som er utført på menn. Og jeg tror kanskje at mange tror at hjerteinfarkt i første omgang er en mannssykdom. Den tankegangen her er nok på vei bort, og er kanskje helt bort i fagmiljøet, men blant folk flest kan det fortsatt være sånn at noen kvinner kanskje tenker at hjerteinfarkt får jeg aldri. Når man da i tillegg kan ha atypiske og litt andre symptomer på hjertesykdom, så kan det medføre at enkelte pasienter ikke tenker på muligheten for hjerteinfarkt og unngår å søke hjelp 

KIRSTEN: Hos kvinner kan nemlig symptomene være annerledes. 

ERIK: Det er viktig å ha fokus på at kvinner og menn kan ha ulike symptomer på hjerteinfarkt eller hjertesykdom generelt. Symptomer hos kvinner kan være mer maskert: Mer uvelhet, mer tungpust og kanskje et annerledes smertebilde. Her er det store forskjeller mellom pasienter. “Fordelen” med å få typiske symptomer er at man tar raskt kontakt med ambulanse eller lege og får raskt hjelp. Har man litt andre symptomer som kanskje ikke vanligvis relateres til hjerteinfarkt, så kan det ta lengre tid før man søker hjelp. 

KIRSTEN: For Per ble infarktet en oppvekker. Han må gå på blodfortynnende og kolesteroldempende medisiner livet ut. Men årevis med usunt kosthold ble byttet ut med en sunnere livsstil. 

PER: Jeg bestemte meg ganske umiddelbart for å endre på livsstil. Slutte med festrøyking, kutte ut snus. Jeg har begynt å sykle, er innom treningsstudio av og til. Jeg går lange turer sånn at det ikke går en dag uten at jeg er i aktivitet på en måte som gjør at jeg blir svett. Og så er jeg mye mer bevisst på hva jeg pakker inn i kjeften. Jeg tenker at jeg spiser mye sunnere. Og det handler jo om at jeg var livredd for å dø. Jeg var bare noen og femti år, og jeg hadde jo lyst til å leve lenger. Jeg har fire unger, og synes det var for tidlig å vandre, da. Jeg tror det var frykten som tok meg. Faen, jeg skal leve lenger, altså. Jeg har mye jeg ikke har gjort ennå. Jeg driver mye på med musikk, og det er mange sanger jeg ikke har skrevet enda, det er mange barnebarn jeg ikke har blitt bestefar til ennå. Det er så mye som skjer framover som jeg har lyst til å få med meg. 

KIRSTEN: Du har hørt Diagnose, en podkast fra St. Olavs hospital, i samarbeid med NTNU. Denne episoden ble produsert av meg, Kirsten McDonagh, Nils Lian og Elling Finnanger Snøfugl. Marit Kvikne er vår ansvarlige redaktør. En stor takk til Erik Madssen og Per Veie Rosvoll som fortalte om hjerteinfarkt. Har du lyst til å gi oss tilbakemelding, eller kanskje du har tips til tema vi kan lage noe på? Send en e-post til diagnose alfakrøll stolav.no. Abonner på Diagnose der du lytter til podkast, og følg St. Olavs hospital på Facebook og Instagram.