Gundersons generalistmodell for personlighetsforstyrrelse
Gundersons generalistmodell, også kalt generalistmodellen for personlighetsforstyrrelser, ble utviklet for å beskrive fellestrekkene ved personlighetsforstyrrelser på tvers av ulike diagnoser. I stedet for å fokusere på de spesifikke symptomene som skiller diagnosene fra hverandre, søker modellen å identifisere grunnleggende psykologiske dysfunksjoner som er felles for alle typer personlighetsforstyrrelser.
På den måten gir modellen et helhetlig og transdiagnostisk perspektiv, som kan være nyttig både for forståelse og behandling.
Kjernen i modellen består av fire hovedområder der personer med personlighetsforstyrrelse ofte har vedvarende vansker:
- Identitet (selvfunksjon)
Mange strever med å opprettholde en stabil og realistisk selvforståelse. Selvbildet kan være skiftende, forvirret eller gjennomgående negativt, noe som kan skape usikkerhet i hvordan personen oppfatter seg selv og sin plass i verden.
- Relasjonell kapasitet
Personlighetsforstyrrelser kjennetegnes ofte av vansker med å etablere og opprettholde nære, gjensidige og tillitsfulle relasjoner. Dette kan handle om problemer med emosjonell nærhet, tilknytning, empati eller evnen til å se situasjoner fra andres perspektiv.
- Affektregulering
Mange opplever store utfordringer med å identifisere, forstå, tolerere og regulere egne følelser. Reaksjonene kan variere fra sterke og impulsive følelsesutbrudd til følelsesmessig avflatning.
- Impuls- og atferdskontroll
Redusert evne til å kontrollere impulser kan føre til at personen handler på uhensiktsmessige måter, særlig i stressende eller relasjonelle situasjoner. Dette kan komme til uttrykk i selvskading, rusmiddelbruk, aggresjon eller andre destruktive strategier.
Formålet med generalistmodellen er å gi en mer gjennomgående forståelse av personlighetsforstyrrelser, uavhengig av spesifikk diagnose, som for eksempel borderline, unnvikende eller narsissistisk personlighetsforstyrrelse. Ved å rette oppmerksomheten mot underliggende dysfunksjoner fremfor diagnosekategorier alene, kan modellen bidra til å utvikle mer målrettet og funksjonsorientert behandling som gir bedre støtte til den enkelte pasient.