Når er det farlig å trene?

– Friske mennesker dør ikke av trening, sier NTNU-forsker Jan Pål Loennechen. Hjertelegen ved St. Olavs hospital vet hva han snakker om: Han er en av landets fremste eksperter på trening, hjerterytmeforstyrrelser og plutselig død. 

Svært sjelden

Likevel hører vi med jevne og ujevne mellomrom om topptrente og tilsynelatende friske utøvere som dør på idrettsarenaen. Disse sakene får ofte stor oppmerksomhet i media. Hva er det egentlig som skjer når trening tar unge liv?

– Nå snakker jeg helt generelt, men det er noen typiske hjertesykdommer som går igjen i de ulike undersøkelsene som er gjort på området. Nøkkelordet er at dette skjer svært sjelden, sier Loennechen.

Det bekreftes også av tallene han viser til. I løpet av et år er det beregnet at mellom én av 50 000 og én av 100 000 unge idrettsutøvere dør plutselig. Årsaken er oftest en hjertesykdom som ikke har blitt oppdaget.

Fortykket hjertemuskelvegg

En av disse sykdommene er hypertrofisk kardiomyopati, hvor man har en arvelig fortykket hjertemuskelvegg. Sykdommen gir økt risiko for alvorlige hjerterytmeforstyrrelser og utvikling av hjertesvikt, men mange får kun mild fortykkelse av hjerteveggen og lever hele livet uten plager.

– Hypertrofisk kardiomyopati er ikke så ekstremt sjeldent. Vi finner det faktisk hos én av 500, men de fleste har milde grader som ikke medfører så stor risiko, sier Loennechen.

I de europeiske retningslinjene er det en uforbeholden advarsel mot å drive konkurranseidrett for pasienter som har hypertrofisk kardiomyopati. Det kan imidlertid være grunn til å tro at trening ikke er så farlig som tidligere antatt for denne gruppa. I fjor publiserte forskere ved Oslo universitetssykehus en studie som ikke viser økt forekomst av farlige hjerterytmeforstyrrelser hos pasienter med sykdommen som er eller har vært aktive med høy treningsintensitet. De hadde derimot hjerter som slo kraftigere og pumpet mer blod for hvert slag enn pasienter som trente mindre. I en sak vi publiserte tidligere i år skriver forskerne Lars A. Dejgaard og Kristina H. Haugaa:

«Vårt råd til de fleste som får stilt diagnosen hypertrofisk kardiomyopati er at de ikke trenger å redusere trening, ettersom de fleste ikke driver med konkurranseidrett. Noen må redusere treningsintensitet, men kan opprettholde treningsmengde. Pasientene bør motiveres til å trene mer dersom de ikke allerede gjennomfører anbefalt treningsmengde på minst to og en halv time i uka med moderat intensitet.» De understeker samtidig at alle med hypertrofisk kardiomyopati bør drøfte trening med hjertelegen sin.

Fettvev og betennelse i hjertet

En annen av de vanligste årsakene til plutselig hjertedød blant unge idrettsutøvere er noe som heter arytmogen høyre ventrikkelkardiomyopati, eller ARVC. Dette er også en arvelig tilstand hvor hjertemuskelceller dør og erstattes av fett og bindevev, spesielt i det høyre hjertekammeret. Denne sykdommen forverres av hard trening, og øker faren for farlige hjerterytmeforstyrrelser.

– Tilstanden er sjelden, og vi snakker kanskje om at én av 5000 personer har sykdommen, sier Jan Pål Loennechen.

En sjelden gang kan man ha betennelse i hjertemuskelen på grunn av en virusinfeksjon. Da er også risikoen økt for at hjerterytmen skal løpe løpsk og forårsake hjertestans under trening. Det finnes også noen andre genetiske sykdommer som øker risikoen for alvorlige hjerterytmeforstyrrelser og hjertestans i forbindelse med trening, deriblant lang QT-tid-syndrom og katekolaminerg polymorf ventrikkeltakykardi.

– Men disse tilstandene er så langt vi vet relativ sjeldne årsaker til plutselig død hos unge idrettsutøvere, så vi ikke trenger å gå nærmere inn på dem nå, sier Loennechen.

Og illustrerer med det hovedbudskapet sitt om trening og plutselig hjertedød blant idrettsutøvere:

– De aller fleste er jo friske, og friske mennesker dør ikke av trening.

(saken fortsetter under bildet)

 

Hvem er i faresonen?

Sannsynligheten er altså lav for at man har en genetisk, uoppdaget hjertesykdom som kan gjøre trening farlig. Men når konsekvensene kan være så store, er det likevel betimelig å spørre hva man selv kan gjøre for å vite sikkert at man ikke er en av de få som kan bli rammet.

– Det er nok slik at man aldri kan være helt sikker, selv om man er grundig undersøkt. I flere andre land screener man idrettsutøvere for alle disse tilstandene, men redskapene som brukes er ikke gode nok til å fange opp alle tilfellene. I tillegg utelukkes mange unødvendig fra idrett, sier Loennechen.

Det er likevel noen symptomer og tegn man skal være obs på.

– Hvis man har plutselig død hos unge i familien bør man få gjort en ekstra undersøkelse. Dersom man får symptomer som hjertebank når man anstrenger seg hardt, eller dersom man har opplevd å besvime i forbindelse med hjertebank eller fysisk aktivitet, må man også bli undersøkt, forklarer eksperten.

Når treningen gir hjerteinfarkt

Nå er det ikke bare unge idrettsutøvere som kan rammes av plutselig hjertestans mens de trener. Når middelaldrende og eldre personer dør under trening, skyldes det i de fleste tilfeller at de får et akutt hjerteinfarkt eller har svært trange kransårer. Kransårene er årene som forsyner selve hjertemuskelen med blod, forklarer Loennechen.

– Passerer du mye mer enn 30 år er det det vi kaller kransåresykdom som dominerer som dødsårsak. Da har man fettavleiringer i årene som fører blod til hjertet, og har enten trange områder i dem eller får en akutt tilstopping og dermed hjerteinfarkt i forbindelse med anstrengelse. Man skal være klar over at dette også kan ramme unge mennesker dersom man har en arvelig defekt i kroppens håndtering av kolesterol, såkalt familiær hyperkolesterolemi.

Hvordan kan man på forhånd avsløre at man er i risikosonen for det?

– Det viktigste er jo symptomer. Hvis man får vondt i bryst, arm eller kjeve ved anstrengelse er det et tegn på at man kan ha en slik tilstand. Har man opphopning av andre risikofaktorer som høyt blodtrykk, diabetes, røyking, opphopning av hjertesykdom i familien og høyt kolesterol kan man snakke med lege og bli undersøkt med tanke på risiko ved trening. Regelen er at trening er bra for pasienter med kransåresykdom, men de med ustabil og uttalt sykdom må behandles før de kan være aktive.

Trening når forkammeret flimrer

Når hjertekamrene bare flimrer uten å trekke seg sammen kontrollert, har de ingen pumpeeffekt og får dermed ikke levert blod til kroppen. Det er denne typen hjerterytmeforstyrrelser – ventrikkelflimmer – som fører til de aller fleste tilfeller av plutselig hjertedød.

Det er viktig å skille denne typen flimmer fra den vanligste hjerterytmeforstyrrelsen i befolkningen, nemlig atrieflimmer.

– Atrieflimmer er det som kalles hjerteflimmer på folkemunne, og det er relativt vanlig. Da er det de små kamrene i hjertet – forkamrene – som går i en uregelmessig hjerteaksjon. Og det lever vi som regel fint med, selv om det kan være plagsomt mens det står på, forklarer Loennechen.

Vi får altså ikke hjertestans av atrieflimmer. Hovedkamrene i hjertet fortsetter å slå. Men bør man trene hvis forkamrene flimrer?

– Det er ikke forsket så mye på dette, men i det store og hele ser det ut som om det går bra å trene med atrieflimmer. Man kan være litt urolig for at hjerterytmen blir veldig rask når man har atrieflimmer og trener samtidig, men da vil man som regel ha plager og selv merke at det er ubehagelig å trene. I så fall bør man snakke med legen sin om trening, sier Loennechen.

Farligere å ikke trene

Nylig publiserte NTNU-forskeren en oversiktsartikkel om trening for personer med atrieflimmer sammen med kolleger i Cardiac Exercise Research Group og forskere fra Bærum sykehus. Den slår fast at personer med atrieflimmer bør få individtilpassede treningsanbefalinger.

– Atrieflimmer er hyppigere hos pasienter med  overvekt, høyt blodtrykk, diabetes, trange blodårer i hjertet og hjertesvikt. Og da har man stort sett godt av å trene. Den største effekten får man sannsynligvis av å bedre eller forhindre annen type hjerte- og karsykdom, sier Loennechen.

Og avslutter:

– I det store og hele er det ingen tvil om at folk flest har godt av å trene med tanke på helsa. Generelt er det mye farligere å la være å trene enn å trene. Og man må ikke springe maraton for å få helsegevinst. Det viktigste er å komme seg opp av sofaen og finne en aktivitet man liker.