Informasjon til deg som pasient

Har du spørsmål om prøvesvaret ditt?

Hvis du har spørsmål om en prøve som er analysert ved vårt laboratorium, anbefaler vi at du tar kontakt med legen din (eller den som bestilte prøven). Det er legen som kjenner deg og din situasjon, og som kan forklare hva prøvesvaret betyr for deg.

Laboratoriet kjenner ikke til hvorfor prøven ble tatt, og kan derfor vanligvis ikke svare direkte til deg som pasient eller prøvegiver. Hvis det er noe uklart, kan legen din kontakte laboratoriet for mer informasjon.

Prøvegiveren er den som har avgitt prøvematerialet som analyseres. Ofte er dette en pasient som følges opp av helsevesenet, men det kan også være en person som følges opp utenfor helsetjenesten. Vi bruker ordet prøvegiver i den følgende teksten. 

Rekvirent er den som har bestilt prøven som har blitt analysert. Det er ofte en lege, men kan for eksempel også være ansatt i barnevernet eller jordmor.

Et legemiddel blir på folkemunne kalt “medisin”. Legemidler finnes i forskjellige former, som for eksempel vanlig tablett, depottablett, plaster, injeksjonsløsning med flere.

Det stoffet som gir den medisinske virkningen i et legemiddel, kalles virkestoff.  Handelsnavnet er gitt av produsenten, og ett og samme virkestoff kan ha mange ulike handelsnavn, avhengig av antallet produsenter. Navnet på virkestoffet brukes på svarrapporten fra laboratoriet. Legemiddelhåndboka og Felleskatalogen er oppslagsverk som angir virkestoff og handelsnavn. 

Tekstfortolkningen av analyseresultatet er tilpasset rekvirenten. Språket må derfor være presist og kan inneholde ord og uttrykk som kan være vanskelig å forstå. 

Et referanseområde oppgis vanligvis på svarrapporten når en legemiddelkonsentrasjon er målt. Dokumentasjonen for referanseområdet er ulikt for hvert legemiddel. For enkelte legemidler er det kjent hvilke konsentrasjoner som gir den optimale balansen mellom effekt og bivirkninger, og dette kalles et terapeutisk område. For de fleste legemidler er ikke dette kjent, og referanseområdet omfatter da konsentrasjoner som oppnås hos de fleste pasienter som bruker vanlige doser. Den målte legemiddelkonsentrasjonen må alltid vurderes sammen med opplysninger om hvilken effekt du som pasient har av legemiddelet. Det er legen din som må vurdere om det er behov for endringer i din dosering og i noen tilfeller gjøres denne vurderingen sammen med deg.  

Om det er målt legemiddelkonsentrasjoner utenfor referanseområdet, skal du ikke endre doseringen av legemiddelet uten at det er avtalt med legen din.  

Dersom prøven er tatt kort tid etter du har inntatt siste dose kan prøveresultatet bli høyere enn referanseområdet, og i slike tilfeller kan det være vanskelig å tolke prøvesvaret. Rekvirent bør da vurdere om det er behov for en ny prøve. Dersom du vet at prøven er tatt som du har fått anbefalt og den målte konsentrasjonen er høyere enn referanseområdet, bør du ta kontakt med lege dersom du tror du har bivirkninger på grunn av dette. Hvor mye dette haster er helt avhengig av alvorlighetsgraden av symptomene dine og hvilket legemiddel som er målt. 

Dersom legemiddelkonsentrasjonen er lavere enn referanseområdet kan dette skyldes bruk av en lav dose eller at enkelte doser er avglemt. Det kan også skyldes andre årsaker som rekvirenten kan vurdere.  

Forholdet mellom legemiddelkonsentrasjon og døgndose (avsnittet under) kan gi en pekepinn på hva som kan være årsaken til at det er målt en konsentrasjon utenfor referanseområdet. 

Den målte konsentrasjonen blir ofte vurdert i forhold til hvor mye du tar av legemiddelet i løpet av et døgn, dersom dette er opplyst av den som har bestilt prøven. Vurderingen av konsentrasjonen i forhold til dose kan si noe om du har husket å ta medisinen din, om prøven er tatt på feil tidspunkt i forhold til siste doseinntak eller hvor raskt kroppen din bryter ned legemidlet. Det er den målte konsentrasjonen som har betydning for hvordan legemiddelet virker på deg, og dersom det står «lavere enn» eller «høyere enn» betyr ikke det nødvendigvis at noe skal endres i din behandling. Du bør ikke gjøre endringer i doseringen av legemidlet ditt på egen hånd på bakgrunn av denne vurderingen. 

Kreatinin er et avfallsstoff fra musklene i kroppen som skilles ut i urinen. Kreatinin måles for å bekrefte at prøven faktisk er urin og for å vurdere hvor konsentrert urinprøven er. Verdien påvirkes av væskeinntaket før prøven tas. Analyseresultatet vurderes alltid i forhold til kreatininkonsentrasjonen som er målt.  

pH-verdien angir hvor sur eller basisk urinen er. 

Vi analyserer vanlige vanedannende legemidler og rusmidler, som for eksempel ulovlige rusmidler som kokain og cannabis, eller vanedannende legemidler som morfin og oksazepam. Påviste legemidler og rusmidler angis som «påvist» på svarrapporten. Legemidler og rusmidler som ikke er påvist, utgis som «ikke påvist» eller «<X». «Vanlig» alkohol som finnes i alkoholholdige drikkevarer rapporteres som “etanol” i våre svarrapporter. 

Det er rekvirenten som har bestilt prøven som må svare på hvilke konsekvenser resultatet har for deg.   

Ved Avdeling for klinisk farmakologi bruker vi spesifikk analysemetode (kromatografi kombinert med massespektrometri).  Metoden er ansett for å være den mest presise analysemetoden for påvisning og konsentrasjonsbestemmelse av legemidler og rusmidler. Kryssreaksjoner (påvisning av stoff som egentlig ikke er til stede i prøven, falske positive) forekommer ikke ved bruk av denne analysemetoden. 

Fosfatidyletanol 16:0/18:1 (forkortes PEth) er et stoff som dannes i blodet kun ved tilstedeværelse av etanol. PEth kan ikke dannes av andre årsaker enn inntak av etanol. PEth-konsentrasjonen sier noe om størrelsen på etanolinntaket de siste ukene før blodprøven ble tatt.

Etanol er den typen alkohol som finnes i alkoholholdige drikkevarer og kalles på folkemunne “alkohol”. I det følgende skriver vi etanol. 

Vi baserer vår fortolkning på internasjonale retningslinjer. 

• Konsentrasjoner under påvisningsgrensen for analysemetoden (<0,03 µmol/L) regnes som forenlige med avhold fra etanol, eller bare lavt inntak.  
• Konsentrasjoner mellom 0,03 og 0,30 µmol/L regnes å være forenlige med et moderat etanolforbruk. Verdier i øvre del av dette området utelukker imidlertid ikke skadelig bruk. En verdi i dette området kan gjøre at rekvirenten vil undersøke din bruk av etanol nærmere eller følge deg opp tettere. 
• Konsentrasjoner over 0,30 µmol/L gir høy sannsynlighet for at det foreligger skadelig alkoholforbruk. Høye verdier vil vanligvis gjøre at den som har bestilt prøven vil undersøke nærmere med deg hvilket etanolforbruk du har, om forbruket er helseskadelig og om du trenger hjelp til å redusere inntaket.

Det er ikke mulig å anslå nøyaktig hvor mye etanol som har vært inntatt basert på en PEth-verdi. En PEth-verdi kan heller ikke si noe om drikkemønsteret, for eksempel om en forhøyet PEth-verdi skyldes et jevnlig inntak av etanol eller enkelte dager med et svært høyt inntak. 

Det kan være mange årsaker til at en PEth-måling utføres. Ta derfor kontakt med den som har bestilt prøven din for å diskutere hva prøvesvaret betyr for deg, dersom dere ikke allerede har en avtale om oppfølging. 

Funn av farmakogenetiske avvik kan ha betydning for hvilke legemidler og doser som anbefales for deg. Denne vurderingen baseres på resultatet av den farmakogenetiske analysen, men må også vurderes sammen med andre opplysninger. Resultatet av farmakogenetiske analyser gir sjelden noen "fasit" alene ettersom det også er andre faktorer som påvirker legemiddelrespons. Det er legen din som vurderer hva som er det beste valget av legemiddel for deg.

Påvisning av visse avvikende genvarianter bør anføres i Kjernejournal. Det vil stå i svarrapporten om dette gjelder noen av dine prøveresultat. 

Ta kontakt med legen din dersom du har spørsmål om hva prøvesvaret har å si for deg. Legen kan kontakte laboratoriet som har utført den farmakogenetiske analysen dersom det er ønskelig med ytterligere vurdering enn det som er angitt på svarrapporten.