De nærmeste

​

En vanlig dag.

Frokost. En kopp kaffe ved kjøkkenbordet. Jobb, skole, barnehage. Avtaler om skyss. Middagsplanlegging. En kopp kaffe ved stuebordet. Trening. En hverdag mange kjenner seg igjen i. Slik var den også for Gunnhild Brandt frem til 22. desember 2009. Hennes 19 år gamle sønn Thorbjørn Brandt er et av Norges største talenter innen kombinert, og trener hyppig i anlegget i Granåsen i Trondheim. En ettermiddag på trening forandrer alt seg når bindingen på skien løsner under et hopp, og 19-åringen faller i hoppbakken i 90 kilometer i timen.

Meget alvorlig og uavklart. Hode- og bruddskader. Respirator. Mamma Gunnhild Brandt har blitt en pårørende.

En kopp kaffe

Gunnhildt Brandt holder innlegg for ansatte på fysmed Lian, der hun forteller om sine erfaringer som pårørende ved Avdeling for ervervet hjerneskade. Foto: Christina Yvonne Olsen
Gunnhildt Brandt holder innlegg for ansatte på fysmed Lian, der hun forteller om sine erfaringer som pårørende ved Avdeling for ervervet hjerneskade. Foto: Christina Yvonne Olsen
Denne uka er det fokusuke på Avdeling for ervervet hjerneskade, fysmed Lian, St. Olavs Hospital. Temaet er pårørende. Gunnhild Brandt er tilbake for å dele sine tanker og opplevelser om det halve året hun tilbrakte som pårørende på St. Olav, først og fremst på Lian.
 

– Det var ei heftig tid.

Brandt trekker pusten.

– Fra juniorverdensmester til avdeling for ervervet hjerneskade.

18. januar 2010 blir 19 år gamle Thorbjørn flyttet til fysmed Lian for langtidsopphold.

– Det var som å komme hjem. I ettertid har jeg tenkt mye på hvorfor vi følte en umiddelbar trygghet og tillit her. Jeg tror det var omsorgen, det å bli sett og tatt på alvor fra første stund. Både i forhold til følelsene vi satt med, men også noe så enkelt som å tilby mat. En kopp kaffe. Pårørende skal jo egentlig kjøpe seg egen mat, men det å bli tatt vare på, det betyr kjempemye. Spiseplassen med kjøkkenbord ble en arena der vi traff både ansatte og andre pasienter for en kopp kaffe og samtaler. Der fikk vi lufta ut.

Forbudte følelser

Hovedprest ved St. Olav, Øyvind Taraldset Sørensen, bidrar også under fokusuka på Lian.

Hovedprest Øyvind Taraldset Sørensen. Foto: Christina Yvonne Olsen
Hovedprest Øyvind Taraldset Sørensen. Foto: Christina Yvonne Olsen
– Hva er en pårørende? Hvem er de? Når uforutsette ting skjer utenfor vår kontroll, så oppstår det mange følelser. Sinne, avmakt, sjokk, fortvilelse. Og det er ingen grenser for hva de pårørende tar på seg. Ingen klarer et slikt press over tid. I møte med pårørende er det viktig å vise respekt, og ta hensyn til det autonome. Og minne oss selv om at kanskje vi som helsepersonell ikke alltid vet best, sier Taraldset Sørensen.

Noen pårørende sliter med forbudte følelser. Når alvorlige ulykker eller sykdom rammer, hvilken rolle får da ektefellen? Barna? Blir de hjelpere? Sjelesørgere?
– Noen tenker at det hadde vært bedre med ei grav å gå til. De har ikke spurt, bedt om eller ønsket seg denne situasjonen. Det er viktig å huske på at ingen er kun omsorgsgivende eller kun omsorgstrengende, og pårørende har også behov for omsorg. Noen ganger kan det å tåle stillheten og smerten til et annet menneske være svært krevende. Men det kan være god trøst at noen bare orker å være der, sier Taraldset Sørensen.
Liv etter skade skal også leves
Forskning om pårørendeinvolvering viser at fokus på pårørendes ønsker og behov faktisk kan innvirke på pasientens mestring ved sykdom og skade.

Hanne Haltbakk har hovedansvaret for fokusuka på Lian, her fra en av mange turer ut i marka med pasienter og ansatte. Foto: Christina Yvonne Olsen
Hanne Haltbakk har hovedansvaret for fokusuka på Lian, her fra en av mange turer ut i marka med pasienter og ansatte. Foto: Christina Yvonne Olsen
– Pårørende kan gi oss helsepersonell direkte tilbakemelding på hvordan vi kan forbedre oss i praksis. I tillegg bidrar pårørende med viktige opplysninger om hvordan pasienten har hatt det tidligere. Liv etter skade skal også leves. Det er i dag også et større fokus på pårørende gjennom nasjonale føringer og strategier, hvor de er tiltenkt en viktig og markant plass i fremtidens helsetjenester, sier sykepleier ved fysmed Lian, Hanne Haltbakk.
 

Haltbakk jobber i kompetanseteamet for læring, mestring og kvalitet på Lian, hvor hun har spesielt ansvar for pårørendearbeid og har hatt hovedansvaret for fokusuka.

– For oss er det viktig å se på pårørende som en ressurs og samarbeidspartner i rehabiliteringsforløpet, og å møte dem der de er. Livet etter hodeskade vil kunne bli utfordrende for hele familien, og vi må derfor sørge for god støtte og oppfølging til de som står nærmest pasienten, fortsetter Haltbakk.

Målet med fokusuka på Lian er at de ansatte skal ha økt kunnskap og samhandle bedre i arbeidet med å ta vare på pårørende, gjennom økt kunnskap om krisereaksjoner.
– Samt lære å bruke et verktøy til barn som pårørende, og økt bevissthet om hvordan vi fremstår i kommunikasjon med pårørende og kolleger. Planen er å sette i gang et prosjekt som ender opp i et kunnskapsbasert pårørendeforløp, forklarer Haltbakk.

Snakk med barna

For Gunnhild Brandt og familien var det naturlig nok en stor omveltning da sønnen Thorbjørn ble skadet. Hun husker spesielt godt at det var en av de ansatte som sa til henne at «hjernen er så interessant, den».

Thorbjørn Brandt gir mamma Gunnhild Brandt en god klem etter innlegget under fokusuka på Lian. Foto: Christina Yvonne Olsen
Thorbjørn Brandt gir mamma Gunnhild Brandt en god klem etter innlegget under fokusuka på Lian. Foto: Christina Yvonne Olsen
– Jeg syntes ikke det der og da. Sønnen min hadde pådratt seg alvorlige hodeskader, og var på sykehus. Men etter hvert forsterket utsagnet tilliten vår. Folkene på Lian visste hva de drev med. I tillegg ligger det så utrolig fint til her oppe i marka, de var ute i naturen hver dag. Thorbjørn fikk også litt friere tøyler for å få deltatt i russetida som kom etter hvert, smiler Brandt.
– I ettertid har vi tenkt på at vi skulle ønske at helsepersonellet hadde snakket mer direkte med de andre barna våre. At vi hadde fått mer hjelp til å takle deres reaksjoner i ettertid. Barn må sees der og da, for de ønsker ofte ikke å belaste foreldrene enda mer. Jeg har lært mye som pårørende, og bruker det hver dag i egen jobb, fortsetter Brandt, som jobber som sykepleier på Levanger sykehus.
– Jeg har så stor respekt for jobben som gjøres her på Lian. Om jeg skal oppsummere vårt opphold her, så handler det om kunnskap, trygghet og raushet. Og å kunne slenge seg ned med en kopp kaffe sammen.

Thorbjørn Brandt er i dag 25 år, og jobber som mestringsveileder ved fysmed Lian.

Sammen med noen av dem som var der da ulykken rammet han og hans familie.