– Gjør det vanvittige litt mindre vanvittig

– Dersom det er mulig med organdonasjon når jeg dør, og organene mine ikke blir brukt, kommer jeg til å spøke i sykehusgangene, sier Johan-Arnt Hegvik, anestesilege ved Hovedintensiv og donoransvarlig lege ved St. Olavs hospital.

Som donorlege er det hans ansvar å minne kollegene om å se etter potensielle donorer, og å gå gjennom alle dødsfall på avdelingen og se hvorfor vedkommende ikke ble valgt som donor. 

– Det er viktig at systemet er i orden og tåler dagens lys, sier han.

For noen ganger er alle forsøk på å redde pasientens liv fånyttes. De fleste som blir organdonorer har hatt en hjerneblødning eller et slag. Eller det kan være en tenåring som har fått en bolle i vrangstrupen, en MC-ulykke eller en henging.

Må unngå at hjernen hovner opp

– Pasientene kommer inn veldig dårlige. Det er en sterk mistanke om at hjernecellene er veldig utsatte og de blir lagt på pustemaskin, respirator. Vi setter inn enorme krefter for å unngå at hjernen begynner å hovne opp. Alt handler om det. De fleste får vi igjennom, sier Hegvik.

Hvis det går så langt at hjernen blir så svullen at den ikke får blod, kalles det en tamponering. Da er kroppen uten overordnet styring. Hypofysen produserer ikke lenger bremsehormonet til nyrene, og pasienten begynner å tisse veldig mye, kanskje så mye som en liter i timen. Blodkarene utvider seg, pulsen synker. Kroppen taper varme, pupillene utvides.

Mest sannsynlig er pasienten død neste morgen.

– Parallelt med at vi har hatt fullt fokus på pasienten, har vi hatt kontakt med de pårørende. Vi er nødt til å gi dem den dårlige nyheten, at vi er redd for at hjernen ikke får blod og at pasienten kan være død. Og så må vi gå inn spesifikt for å se etter liv, sier Hegvik.

Nærmeste pårørende har vetorett

Responderer pasienten heller ikke på smertestimuli, må legen overbringe budskapet om at pasienten vil dø.

– Det er forferdelig når noen mister en av sine nærmeste, sin mor eller far, sønn eller datter. Da er det gråt og tenners gnissel. Jeg må også ut å tørke tårene innimellom. Men det er greit. Jeg tror det er bedre enn å sitte der med steinansikt, sier Hegvik.

Det er på dette tidspunktet spørsmålet om organdonasjon tas opp. De pårørende har to valg: Enten at de sier farvel og at pustemaskinen kobles fra slik at hjertet slutter å slå. Eller organdonasjon.

– Vi spør om pasienten har sagt noe positivt om organdonasjon, om han er positiv eller negativ. Den nærmeste pårørende har alltid vetorett. Når din nærmeste dør får du ansvaret for huset, boet og bilen – men du får også ansvaret for organene. Hvis pasienten selv ikke har sagt noe, er det greit, men du som pårørende har lov å nekte. Det er veldig få som gjør det.

Sterkt dokumentasjonskrav

Går det mot organdonasjon, stilles det et dokumentasjonskrav. Pasienten må på en undersøkelse som viser at det er opphevet blodtilførsel til hjernen. I Helse Midt-Norge gjøres dette ved at man setter røntgenkontrast i de fire blodkarene opp til hjernen, eller i hovedpulsåre-buen. 

Går ikke kontrastvæsken inn i hjernen, erklæres pasienten for død.

– Da kjører vi den avdøde tilbake. Kroppen er varm og hjertet slår, men det er likevel et lik. Et varmt lik. Det kan være vanskelig å forstå for de pårørende.

Samtidig med alt dette har Rikshospitalet fått beskjed om at det finnes en potensiell donor. De sjekker om vedkommende er mulig å bruke og leter etter mottakere, mens sykehuset gjør de kliniske testene. Har pasienten hatt en sykdom som gjør at organene ikke kan brukes, vil heller ikke de pårørende få spørsmål om donasjon. Kan organene brukes og man finner mottakere, rykker personell fra Rikshospitalet ut til sykehuset for å hente den avdøde. I beste fall kan både nyrer, lever, bukspyttkjertelen, hjertet og lungene benyttes. Ulike vev som hornhinne, benvev, sener, hjerteklaffer og blodårer kan enkelte ganger også doneres.

10 til 18 donorer i året ved St. Olav

Ved St. Olavs hospital har de mellom 10 og 18 donorer i året, forteller Hegvik.

– Det er et mål at det skal være multiorgandonorer. Det er viktig at vi ivaretar den gaven vi får – og som skal formidles videre – så godt som mulig, slik at det er best mulig kvalitet, sier han.

De siste årene har det vært en enorm utvikling innen leverdonasjoner. Det skyldes mer viten og at lever-transplantasjon ikke er så krevende som man før trodde. 

– Det som er så fint med leveren, er at den i motsetning til de andre organene ikke ser ut til å bli eldre. Den bibelske figuren Metusalen, farfaren til Noa, ble over 900 år. Hvis han hadde blitt innlagt, hadde vi tatt leveren hans, sier Hegvik.

Han mener vi er i en fantastisk situasjon i Norge der vi har ett senter – Rikshospitalet – som står for transplantasjoner. I motsetning til andre land der det er flere tilbydere og organene blir spredt utover. Øvelse gjør tross alt mester.

– Våre største helter

Seks til ti uker etter dødsfallet blir de pårørende ringt opp av sykehuset. Både for å høre hvordan det går med dem og for å spørre om de vil vite hvordan det går med organene. 

– I min verden er disse familiene noen av de største heltene i Norge. De er i en enormt sårbar situasjon – det finnes ikke noe verre enn å miste sønnen eller datteren sin – og så er de så hensynsfulle at de sier ja til organdonasjon. De tillater at vilt fremmede skal få organene, uten at de får vite hvem det er eller at de får noen som helst oppmerksomhet, sier Hegvik.

– Kanskje gikk den høyre nyren til en mann på 30 år med sukkersyke som kunne ha dødd. Kanskje reddet handlingen deres fem andre liv. Jeg liker at de pårørende kjenner på dette. Døden tok gutten deres, men det gode i ham lever videre. De fleste sier at det er en trøst. Det gjør det vanvittige litt mindre vanvittig.

Fakta om organdonasjon

• Organdonasjon er en prosess der et organ eller del av et organ gis fra et menneske i den hensikt å bli transplantert til et annet menneske.
• Kreft, diabetes, virussykdom, forgiftning, cardiomyopati, medfødt hjertefeil, cystisk fibrose (CF) og KOLS er sykdommer og tilstander som kan føre til organsvikt og gjøre transplantasjon nødvendig.
• Det er størst behov for nyrer. Deretter lever, hjerte, lunger, bukspyttkjertel og tarm.
• Ulike vev, som hornhinne, benvev, sener, hjerteklaffer og blodårer kan også doneres med tanke på transplantasjon.
• Den første vellykkede nyretransplantasjon mellom mennesker skjedde i Boston i 1954.
• De fleste organdonasjoner er fra avdøde givere, men i Norge utføres nå cirka 25 prosent av alle nyretransplantasjoner med nyre fra levende giver.
• Det står til enhver tid mellom 400 og 500 pasienter på venteliste i Norge.
• Det er ingen begrensninger i forhold til alder eller kjønn for hvem som kan donere organer.
• Fra 1. januar til og med utgangen av september 2018 er det transplantert 319 organer til 290 pasienter i Norge.

Kilde: Norod.no