Fagforbundsfaderen

Sigmund Eidem humrer godt der han sitter tilbakelent i en kontorstol på et møterom på Øya. Hendene bestemt i kors over brystet. Han og tillitsvalgtkollega Lise Dragset har stått i noen kamper.
– Jeg sier meninga mi, og den står jeg for. Urettferdighet er det verste jeg vet, da kan jeg bli skikkelig hissig og vanskelig. Uansett hvem det er. Og det er jeg stolt av også. Jeg tåler godt å få litt kjeft, slår han fast. 

I vår gikk Sigmund Eidem av som foretakstillitsvalgt ved St. Olavs hospital, og med det er en lang epoke over. Bilmekanikeren som i 1982 ble ansatt for å vedlikeholde maskinene i gartneravdelingen ved St. Olavs hospital, har regnet seg frem til at han kanskje har fire år i arbeidslivet der han ikke har hatt verv. Nå er han nærmest å regne for Fagforbundet i egen person.
– Jeg snakker jo på meg verv ganske fort. Sånn er det.

Han vokste opp som enebarn på et småbruk i Selbu, og hadde tidlig sine meninger. Gjorde som han ville. Uten at han var noe rebell av den grunn, han kjørte som oftest bil på fest, og beskriver seg selv som en ganske kjedelig og rolig ungdom, egentlig.
– Men det var en lærer som mente jeg burde klippe meg. Han syntes jeg hadde for langt hår, det skulle man ikke ha i Selbu. Det tok seks år før jeg klippet meg, forteller han, og påstanden om at han er en viljesterk type blir bekreftet.
– Jeg har respekt for autoriteter, men aldri overdreven respekt. Det er jo bare folk, sier mannen som har opplevd og overlevd hele 11 helseministere i sin karriere som tillitsvalgt og med ulike verv.
– Kommunikasjon. Det liker folk. Det hjelper ikke å ha en enorm respekt hvis man ikke kan snakke sammen. Jeg har nok slitt ut noen direktører...

 

Fremdeles på talefot

Meningssterk. Krevende. Inspirerende. Klok. Uredd. Passelig irriterende. Det er noen av ordene som dukker opp om Eidem hos de tre som har styrt St. Olavs hospital de siste 20 årene. Eidem trekker på smilebåndet, og forteller at han har blitt oppringt med spørsmål om de fremdeles var på talefot.
– Det har jeg aldri hatt noen problemer med. Å gå ut og ta en kaffe etter en skikkelig trefning, det er helt greit, det.
 
Han har aldri lagt skjul på at han mener det er for mange byråkrater i helsevesenet, men påstår han har blitt flinkere til å «akseptere glavalagene i systemet» med årene.
– Jeg er hele tiden drevet av å få til bedre arbeidsforhold for ansatte, det er noe som bare har vært der. Det å være med og påvirke, bli tatt med på råd for å unngå vanskelige enkeltsaker. Det viktige er at det skjer noe, sier han, og innrømmer at han kan være litt utålmodig.
– Det blir aldri så bra at jeg blir fornøyd, men, sier han på sedvanlig vis med glimt i øyet. 

Ei kule varmt

«Vi skal gi statsråden en varmere velkomst enn det værgudene klarer». Det sa Sigmund Eidem, og han holdt ord. Da helseminister Sylvia Brustad besøkte St. Olav i 2006, ble hun møtt av 600 illsinte ansatte som ropte lik rett til helsehjelp. Brustad hadde offentlig anklaget styret ved sykehuset for ikke å ha tatt de økonomiske utfordringene på alvor, og Sigmund Eidem sparte ikke på kruttet da han anklaget ministeren for brutte valgløfter. Det var alvor; påstander om skjevfordeling av ressurser sammenlignet med Helse Sør-Øst. Urettferdighet. Eidem tente på alle pluggene. Det gnistret.
– Det var måten det skjedde på som irriterte meg grenseløst. Men jeg har bare gode følelser rundt det som skjedde da vi demonstrerte. Min eneste bekymring var at det skulle bli blokkert for ambulanser i innkjøringa til sykehuset. Vi hadde ikke politiet der. Jeg gikk sammen med Sylvia inn der, og det var egentlig en herlig opplevelse, sier Eidem og tar noen avstikkere på minnestien, før han gjentar viktigheten av kommunikasjon.
– Ikke noe er mer irriterende enn folk som står og snakker, uten å si noe, forsøker å være enig med alle. Si meninga di, stå for den. Det har jeg gjort, sier 66-åringen, som har blitt beskyldt for å snakke direkte til desken i mange mediehus.
– Skal du nå gjennom, må du spisse budskapet. Ikke vulgært, men sånn at det blir husket.
– Hvorfor er ikke du politiker?
– Mange har gjort forsøk på å huke tak i meg, men jeg syns det er vanskelig i fagforeningssammenheng. Det blir som å blande skit og painnkak - og det er en vanskelig sammenblanding. Jeg menger meg heller med dem. 

Utbygging og endring

Eidem trekker naturlig nok frem utbyggingsprosjektet på Øya som en av de store hendelsene i sin karriere som fagforbundsmann. Av gamle St. Olavs hospital (RiT) er det i dag kun 1902-bygget som står uforandret og rehabilitert igjen. Høyblokka er revet, nye sentre er bygget og driftet, teknologien har tatt sjumilssteg, ministre og direktører har kommet og gått - men Sigmund Eidem har bestått. Han fikk sågar en viktig plass på tidslinja som Adresseavisen laget om prosjektet RIT2000, noe han selv mener var ufortjent.
– Det var vel sikkert fordi jeg hadde vært stor i kjeften. Men vi tillitsvalgte fikk tidlig på plass faste møter med RIT2000, og den medvirkninga var utrolig viktig. Vi fikk omsider byggetillatelse etter den håpløse utsettelsen med utredningen av Dragvoll som lokasjon, så kom Helsebygg, også var det en stor milepæl da Sylvia Brustad overtok for å få på plass finansene til fase 2.

Bygg for bygg reiste seg, og i 2013 stod det foreløpig siste senteret - Kunnskapssenteret - ferdig.
– Det har vært en lang reise, og enda har vi ikke fått på plass Psykiatrisenteret - som det hele begynte med. Det irriterer meg også litt at jeg ikke får være med å samle Helse Trøndelag. For det tror jeg bestemt kommer til å skje, mener Eidem.

Da helseforetaksloven kom på tidlig 2000-tall, hadde Eidem lest den på kryss og tvers før den ble vedtatt.

– Da var ikke alt så lett tilgjengelig som nå. Vi måtte bruke kontakter for å få tak i høringsnotatet til statsråden. Vi leste loven grundig, for å kunne påvirke forbundene våre. Jeg selv var imot, men hadde stor respekt for hva andre mente. Helse Midt kom da som en erstatning for Fylkestinget, og det var vanskelig. En av mine største bragder, var å få til en tillitsvalgtordning i Helse Midt-Norge. Da oppsøkte jeg og kompanjonger fra Nord-Trøndelag og Møre og Romsdal daværende direktør, og fikk på plass konsernutvalgene der alle organisasjonene fra alle foretakene møtes. Det var viktig, for føringene for foretakene skulle jo legges der, forteller Eidem engasjert, som også var tillitsvalgt i Helse- og omsorgsdepartementet et halvår i forbindelse med innføringen av helseforetakene.
– Det var helt nødvendig at tillitsvalgte fikk være med inn i arbeidet og påvirke, sier han bestemt. 

Friminuttene

Eidem er klar på at vedtak og store avgjørelser må skje i de rette fora. Men han er vel så opptatt av at det skal være snakket om, diskutert og analysert - og at arbeidstakerne må tas med i forarbeidet med å komme frem til en avgjørelse. Derfor er det så viktig å møtes, snakke sammen - i pausene, friminuttene ved lunsjbordet - være med å bidra til det felles beste for arbeidsstokken.
– Jeg finner fort ut om folk har bestemt seg før vi tillitsvalgte er tatt med. Da blir jeg frustrert og irritert, sier han.
– Det handler om medvirkning, å få være med å påvirke resultatet. Jeg har mark mot såkalte gutteklubber som sitter og bestemmer. Den uformelle kontakten utenom møter er vel så viktig, og det har vi fått til med lederne på St. Olav. Det er jeg veldig glad for.

Gjennom alle årene som fagforbundsmann, har han opparbeidet seg et enormt kontaktnett som han kaller uvurderlig. Historiene kommer på løpende bånd, og i brede ordelag fra en som egentlig er kjent for å snakke særdeles tydelig og rett fra levra. Han er stort sett alltid tilgjengelig og alltid oppdatert, iPaden er med overalt, med høringer, notater og nyheter fra de fleste mediehus. Han ser for seg scenarioer og legger strategier, også på fritida.

– Når jeg og samboeren går tur, så spør hun noen ganger: Hvilket møte planlegger du nå?

Og rett som det er, henger han på styremøter i både Fylkestinget og i Helse Midt-Norge. Han har sågar blitt kasta ut av Fylkestinget i pressens påsyn, da han var sterkt uenig i hvilke saker som skulle hemmeligholdes.
– Jeg har nok tilbrakt en del kjedelige timer sammen med pressefolk på bakerste benk. Men jeg liker å være oppdatert. På Rica Hell pleide de å komme med en skjøteledning bare de så meg, humrer han. Og hva skjer hvis han glemmer lader og blir fri for strøm?
– Det har ikke skjedd, sier han enkelt og greit.

Seniorpolitikkens far

Det legges ikke noe imellom når Eidem mener noe. Og han sørger for at det blir husket. Selv ser han opp til tidligere LO-leder Yngve Hågensen.
– Han kunne oppsummere en sak fra talerstolen på en to-tre setninger. Spissformulering og temperament, fantastisk.

Sigmund Eidem viker heller ikke en tomme for å ta et oppgjør med noen. Se dem i øynene og si nøyaktig hva han mener. Men det koster litt, også for en mann som Eidem. 

– Men det gir respekt. Også kan man ha et like godt forhold etterpå.

For noen år siden, lot han seg provosere over at St. Olav hadde en seniorpolitikk som han mente ikke fungerte. Han mente det var et tydelig behov for et system som var likt for alle.
– Det tok oss ett styreseminar å få styremedlemmene med på det, jeg og Lise la frem et forslag - og fikk det gjennom. Han ler.
– Jeg tror jeg har greid å presentere meg greit her, sier han lurt, og forteller om da han hadde ilddåpen med media. NRK var på plass i forbindelse med en aksjon i parkeringshuset, og Sigmund ble kastet ut i det live.
– Hvordan gikk det?
– Det gikk veldig bra, det. Sa det bare som det var, jeg.

Etterkommerne

Så hva skal han gjøre nå da? Klarer han å ta ned engasjementet sitt noen hakk?
– Tja, si det. Kanskje jeg må pepre Ordet fritt-spaltene litt. Ja, det tror jeg. Kanskje reise litt mer. Henge med gjengen.

 

Gjengen er kamerater fra folkeskolen i Selbu. De har hengt sammen hele livet, og flere ganger i året drar de på konserter, middager og teater. Flere bor i Selbu fremdeles, eller har tilknytning til stedet - som Eidem som har småbruket der fremdeles. Der tilbringer han nå mesteparten av tida.
– Flere og flere blir pensjonister, så da står vi jo fritt til å møtes mer. Men jeg diskuterer politikk uansett hvor jeg er hen, jeg har ledet streikemøter fra en buss på Island, jeg, understreker han.

Så blir han med ett mykere i ansiktet, og stotrer litt mer med ordene.
– Jeg har jo fire barnebarn. Dem syns jeg det er kjempeartig å bruke tid på. Vi kjører både stor og liten firhjuling når vi er i Selbu, forteller han. iPader og mobiltelefoner er selvfølgelig kjøpt.
– Jeg innrømmer gjerne at jeg skjemmer dem bort. Men jeg spør selvfølgelig sønnene mine om det er greit, hvis det er snakk om større ting. Jeg håper jo også at jeg blir likt av andre grunner enn at jeg åpner pengeboka lett, smiler han.
– Du er jo bilmekaniker, er det en hobby du kan gjenoppta litt nå?
– Jeg har brukt uhorvelig mye penger på nye biler, men lite tid på å skru på dem. I dag er den eneste grunnen til å åpne bilpanseret å fylle spylervæske. Jeg har vært heldig med kjerringa, hun er også glad i biler, forteller han. Kjerringa er altså samboeren Karen, som han deler leilighet med på Ranheim. Men bakkekontakten finner han i Selbu. Der har han bygget nytt på småbruket han vokste opp på, og han har selvfølgelig installert hjemmekontor.
– Det er kun Erna Solberg som har fått meg ut av Selbu, slår han fast. Også er engasjementet tilbake, og fremtiden blir tema.

– Økonomien gir oss muligheter, men vi må utvikle hospitalet på en fornuftig måte samtidig. Sånn at vi legges merke til. Jeg vil si St. Olav var en av de beste da pandemien kom, sier han, og slenger på litt ros til direktøren han var med å ansette for halvannet år siden:
– Jeg syns hun er en fantastisk leder, med god situasjonsforståelse av sykehuset. Også er hun voldsomt engasjert, sier han, og understreker at han har hatt et godt forhold til hennes forgjengere også.
– Hva er arven etter Sigmund Eidem, da?
– Jeg håper å ha bidratt til at partssamarbeidet kommer enda litt lenger fremover. At det uformelle samarbeidet fortsetter, og at organisasjonene kan samarbeide enda bedre. Jeg kan fort bli å finne på viktige styremøter, dette har jo vært hovedinteressen hele livet.

Så mannen med barten har nok ikke sagt sitt siste ord i noen forsamling.
– Ja, den barten har nok gitt meg ordet lettere noen ganger. Når ordstyrer ikke vet hvem som var først, er det lett å merke seg meg, medgir han. Og han gir seg aldri så lenge han opplever at noe er urettferdig.

– Taper du et slag, så trekker du deg tilbake før du går i angrep igjen. Du taper aldri krigen.