Til de voksne

Mange barn er spente eller gruer seg før de skal inn til en undersøkelse. Dersom barnet og den som skal følge barnet vet hva som skal skje når de kommer til sykehuset, vil det bli enklere å gjennomføre undersøkelsene. Barnets opplevelse av sykehusoppholdet vil også bli bedre. 

Barn har rett til å være delaktig og få informasjon om egen behandling. Det innebærer blant annet at barnet skal få informasjon som han/hun forstår, og at han/hun skal få stille spørsmål og uttrykke sine tanker og følelser. Lenger ned på denne siden finner du tips til tilpasning av informasjon kategorisert etter barnets alder. 

Ved å prate med barnet om hva han/hun skal være med på, gir du barnet en mulighet til å stille spørsmål og fortelle om sine følelser knyttet til det han/hun skal gjennom. Du hjelper også barnet med å føle trygghet og tillit til dere foreldre og helsepersonellet.  

Unngå å gi barnet valgmuligheter som egentlig ikke er reelle; for eksempel “Har du lyst til å..?” eller “Vil du at sykepleieren skal..?”, hvis det er noe som er bestemt at skal gjennomføres. Forsøk i stedet å være rolig og stødig i å uttrykke at dette er noe som skal skje, men at dere skal klare det sammen. Det er også viktig at barnet forstår at det er en begynnelse og en slutt på det som skal skje.  

Forsøke å finne ut om barnet har noen spørsmål. Det er viktig å være så ærlig som mulig når du forteller barnet hva som kommer til å skje. Det du sier må tilpasses etter modenhet og alder på barnet. 

Vi vil så lagt det er mulig forsøke å tilpasse etter barnets ønsker eller behov. Noen ganger kan for eksempel barnet få velge farge på bandasje, om de vil sitte på fanget til foreldre eller alene, hva de vil avlede seg med (musikk,såpeboler, bok, ipad osv), og disse valgene kan dere snakke om og planlegge på forhånd. Da vil barnet føle seg sett og hørt. 

Om barnet er urolig før et sykehusbesøk, kan du som forelder roe barnet ved å love at du skal være med under undersøkelsen eller behandlingen. Om barnet skal i narkose, er du med fram til barnet sovner, og er til stede når barnet våkner. Fortell barnet at dersom han/hun vil, kan du fortelle til helsepersonellet at barnet gruer seg, og be om at de forklarer nøyaktig hva som skal skje. 

Enkelte barn reagerer med gråt etter en krevende undersøkelse eller behandling. Gråt er en naturlig reaksjon på situasjonen, og ikke et tegn på at dere har mislyktes. Noen barn gråter seg gjennom prosedyren, andre vil være i fred. Noen blir spente eller vanskelige å få kontakt med. Alt dette er naturlige reaksjoner, og barnets måte å håndtere en uvant situasjon på. Uansett hvilken reaksjon ditt barn har, har det behov for at du er rolig og støttende gjennom prosessen, og det hjelper at du viser at du er positiv og trygg på det som gjøres. 

La barnet få snakke om opplevelsene på sykehuset i ettertid, uten å bagatellisere eller tøyse de bort. Å si at det ikke er noe å være redd for vil kunne forsteke angsten, da barnet vil føle seg alene i følelsen. Forklar heller barnet at det er vanlig å være redd for smerte og å føle seg redd i nye situasjoner. Prøv også å snakk om ulike strategier dere kan lage dere for å gjøre opplevelsen bedre ved en eventuell neste gang. 

Om barnet kommer flere ganger til samme sted, har hun eller han rett til å få treffe de samme personene som tidligere - dersom barnet vil og om det er praktisk mulig. Om barnet må treffe nye personer, skal de ha informasjon om barnet og hvordan barnet ønsker å ha det.

Tips som kan bedre sykehusopplevelsen 

• Om du som voksen føler deg trygg, er det lettere å roe barnet.  

• Er du som forelder redd og engstelig, er det greit å informere personalet om det.  Hvis de vet at du er bekymret, vil de kunne forklare, hjelpe deg med å forstå og berolige deg. Snakk om dette uten barnet til stede. 

• Stiller barnet spørsmål du ikke kan svare på, er det fint om du forteller barnet at dette skal dere finne ut av når dere treffer sykepleieren eller legen.  

• Ikke lov at en behandling eller undersøkelse ikke kommer til å gjøre vondt. Si heller at det finnes måter å minske eller ta bort mye av smerten på. 

• Det er du som kjenner barnet ditt best. Fortell helsepersonellet hva barnet ditt trenger eller ønsker i forbindelse med undersøkelsen. 

• For små barn kan det være en fordel å ha en sykehuskoffert med doktorleker hjemme, slik at barnet kan bli kjent med noe av utstyret som brukes på et sykehus. 

• Er barnet i barneskolealder eller yngre, er det fint om dere ser på bilder eller filmer som handler om helse- og sykehusomsorg.  

• Lån bøker eller filmer på biblioteket som kan hjelpe barnet med å forstå hva det skal gjennom.  

• Det kan være lurt å informere barnehage og skole om barnet har vært med på noe som har vært krevende. Reaksjoner kan komme lenge etter en slik opplevelse. 

Barn i denne alderen er for små til å ha en forståelse av tid og årsakssammenhenger, og er sterkt avhengig av foreldrene for å bli roes og trygges. De er derfor ofte for små til å forberedes på det som kan skje, men dersom du som foreldre selv er godt forberedt vil du oppleves som rolig og trygg for barnet, og vil på den måten bidra til å skape trygghet og stabilitet. 

Hold deg sammen med barnet, slik at barnet alltid kan se deg, høre deg eller føle deg. Ha også gjerne med noe barnet roer seg med i hverdagen, feks en kosebamse eller smokk. Snakk med rolig, dempet stemme, og hjelp barnet til å roe seg ved å samle armene inntil kroppen og holde hendene opp mot ansiktet eller brystet. Hud mot hud eller kroppskontakt generelt virker beroligende for barn i denne aldersgruppen. 

Barn i den øvre delen av denne aldersgruppen kan ha god nytte av å få demonstrert undersøkelsen på en dukke eller bamse rett før dere selv skal på sykehuset eller inn til behandling. Om det er en langvarig undersøkelse kan man med fordel dele opp forberedelsene, ved å veksle mellom å demonstrere på bamsen og å utføre på barnet. 

I denne alderen er det ofte lettere for barnet å forstå det som blir sagt, og de har dermed bedre mulighet til å bli godt forberedt. De kan forstå at det går an å reparere det som ikke er helt i orden. Det er fint om du kan fortelle barnet kort og enkelt hva det skal være med på, og gjerne gjenta det de nærmeste dagene før dere skal på sykehuset.  

Barn i denne alderen kan føle på uro for det som skal skje med kroppen. Du kan forsøke å forklare hvilken eller hvilke deler av kroppen du tror kommer til å bli undersøkt. Unngå å si at noen kroppsdeler ikke kommer til å bli berørt, ettersom man aldri kan vite helt sikkert. Mange kan klare å forestille seg hvordan det ser ut inni kroppen, men har også ofte livlig fantasi i denne alderen. Vis derfor gjerne med tegninger, bilder, bøker eller forberedelsesvideoer. Biblioteket har ofte godt utvalg bøker. Barna har også god nytte av å leke det som skal skje. Ta fram en dukke eller en kosebamse dere kan vise på, og la barnet få leke behandler. Fortell også gjerne om andre barn eller personer dere kjenner som har gjennomgått det samme, slik at barnet skjønner at dette er noe som er vanlig, og ikke feks barnet sin skyld. 

Barn mellom 6 og 12 år trenger oftest informasjon om hva som skal skje i god tid. Noen dager før pleier å være passelig. Mange barn er nysgjerrige, så prøv å tilpass mengden informasjon etter det barnet ditt vil ha. 

Vær oppmerksom på at en del barn kan være redde for å ikke ha kontroll over hva som kommer å skje med kroppen sin, og de kan kjenne en slags skyld over at de er syke. Du kan forsøke å forklare hvilken eller hvilke deler av kroppen du tror kommer til å bli undersøkt. Unngå å si at noen kroppsdeler ikke kommer til å bli berørt, ettersom man aldri kan vite helt sikkert.  

Bruk gjerne bøker om temaet kroppen eller barn på sykehus, eller forberedelsesvideoer. Barna kan også ha nytte av å leke det som skal skje. Ta fram en dukke eller en kosebamse dere kan vise på og leke med. Veiled leken ved å skille tydelig mellom realistisk lek rundt det som faktisk kommer til å skje, og eventuell villere lek der fantasien til barnet tar over. 

Større barn har lettere for å fortelle hva han/hun føler, og forstår hvorfor han/hun skal behandles eller undersøkes på sykehus. I denne alderen forstår de også tid bedre, og at hendelser har en begynnelse og en slutt. Det kan være fint å snakke om hvor lenge en undersøkelse skal pågå. Det er lettere å holde ut noe ubehagelig eller uvant dersom de vet når det begynner og når det slutter. 

Barn i tenårene kan ofte kjenne seg trygge uten at foreldre er med. Det er imidlertid bra om tenåringen kjenner igjen personalet og miljøet. Det er viktig å være lydhør for når tenåringen vil være alene med personalet og når han/hun har behov for støtte av deg som forelder. De kan ofte synes det er vanskelig å be om å få være alene, så spør hva han/hun ønsker i hver situasjon. Foreldre har ingen selvsagt rett til informasjon om all behandling ungdommen mottar i helsetjenesten. 

I denne alderen kan den største redselen handle om å miste kontroll og oppføre seg underlig, for eksempel i forbindelse med beroligende medisiner eller narkose. Det er fint om du forteller at all behandling og alt som skjer på sykehuset, er hemmelig for alle utenom de som har ansvaret for behandling og pleie. Dette kalles taushetsplikt. En annen vanlig bekymring er at utseendet skal forandres som følge av sykdom eller behandling. 

 Den unge vil ofte selv innhente informasjon fra ulike kilder. Sammen kan dere diskutere de opplysningene dere har funnet, og ta stilling til dette sammen. Ikke alt som finnes av informasjon på Internett, trenger å medføre riktighet. Oppmuntre gjerne ungdommen din til å komme med egne synspunkter og stille spørsmål til personalet om eventuelle behandlinger og undersøkelser. Dette kan det være lurt å tenkte gjennom på forhånd.