Kjønnsinkongruens

Hør episoden der du lytter til podkast, f.eks. Spotify eller iTunes​​. 

ELLING: Du lytter til Diagnose, en podkast fra St. Olavs hospital.

LYKKE: Jeg hadde en kveld, husker jeg, hvor jeg sto foran baderomsspeilet og kjente nesten ikke igjen mennesket som så tilbake på meg i speilet. Og jeg kjente at jeg ikke orket mer. Hvis jeg skal fortsette å leve slik, så tror jeg ikke sjansen er stor for at jeg blir 40, kanskje ikke 35, ikke 30. Her er jeg nødt til å gjøre noe, eller så har jeg ikke noen fremtid.

ELLING (intro): For noen mennesker er det å kunne leve som den man er, betydelig vanskeligere enn for andre. Særlig når verden ser på deg som noe annet enn det du føler deg som. Det å stadig må stå i en kamp, både mot deg selv og andre, kan gjøre livet vanskelig, og noen ganger kanskje ulevelig. Hva skal til for å få hjelp, og hvordan er behandlingstilbudet for disse menneskene i dag?  Jeg heter Elling Finnanger Snøfugl, og denne episoden av Diagnose skal handle om kjønnsinkongruens.

JULIE: Inkongruens, det betyr jo uoverensstemmelse. Så kjønnsinkongruens er da en uoverensstemmelse mellom det kjønnet man har tildelt ved fødsel, og det kjønnet man identifiserer seg som.

ELLING: Julie Kluver er psykolog og jobber ved RSKI Midt, Regionalt senter for kjønnsinkongruens i Midt-Norge. På dette senteret, som starta opp i 2023 og holder til ved St. Olavs hospital, utreder de og tilbyr ikke-medisinsk kjønnsbekreftende behandling til personer med kjønnsinkongruens. 

Selve diagnosen og begrepet kjønnsinkongruens er relativt nytt. For synet på hvem eller hva disse pasientene er, har endret seg en del med tiden.

JULIE: De første personene i Norge som mottok kjønnsbekreftende behandling, var på 50- og 60-tallet. Og da ble den gamle diagnosen, transseksualisme, offisielt inkludert i diagnosemanualen ICD-9 i 1975. Og på 70-tallet så var Rikshospitalet den eneste plassen der personer i Norge kunne få kjønnsbekreftende behandling.

ELLING: At vi nå er inne i en ny tid, bekreftes av at det ikke er lenge siden at den tidligere diagnosen transseksualisme var regnet som en kjønnsidentitetsforstyrrelse. Og det var faktisk ikke før i 2018 at Verdens helseorganisasjon fjernet den fra listen over psykiske lidelser. Det nye begrepet ble kjønnsinkongruens. Og det ble klassifisert under kapittelet om seksuell helse i den nye diagnosemanualen.

ELLING: I dag kaller mange med kjønnsinkongruens seg for trans eller transpersoner. Og du kan enten være en binær transperson, eller en ikke-binær transperson.

JULIE: Binær vil si at du identifiserer deg innenfor to-kjønnsmodellen i samfunnet, enten som mann eller kvinne. Og ikke-binær er at du identifiserer deg utenfor to-kjønnsmodellen. Det kan være at du identifiserer deg hverken som mann eller som kvinne, som begge deler, en ting imellom, eller at kjønnsidentiteten din er flytende, at det skifter litt på.

ELLING: Begrepene transkjønnet eller trans er, når vi snakker om kjønnsidentitet, motsatsen til det å være CIS-kjønnet.

JULIE: CIS er jo latin og betyr “på samme side som”, så hvis du er CIS-kjønnet, så identifiserer du deg med det kjønnet du ble tildelt ved fødsel.

ELLING: Hvor mange det egentlig er som opplever kjønnsinkongruens i Norge i dag er et spørsmål det er utfordrende å få et presist svar på.

JULIE: Det er egentlig veldig lite informasjon om hvor mange som opplever kjønnsinkongruens i Norge. Det er veldig vanskelig å få tall på det, fordi det er ikke alle som er åpne og ærlige om sin kjønnsinkongruens, og det er heller ikke alle som oppsøker helsehjelp. Men forskning fra andre land viser at man kan tenke at omtrent 0,1 til 2,7 prosent opplever en form for kjønnsinkongruens i løpet av livet. 

ELLING: Av de som oppsøker behandling, så viser tall fra den nasjonale behandlingstjenesten for kjønnsinkongruens (NBTK) ved Rikshospitalet i Oslo, at det i 2022 var en overvekt av henviste med kvinnelig fødselskjønn blant de under 18 år, med 70 prosent, mens det blant de over 18 år var en overvekt av pasienter med mannlig fødselskjønn. Dette har forandret seg en del med tiden.

JULIE: Før så man at det var veldig mange transkvinner, altså de som var tildelt guttekjønn ved fødsel, som oppsøkte kjønnsbekreftende behandling. Men rundt 2000-tallet så man et lite skifte, ved at da oppsøkte flere transmenn, som var tildelt jentekjønn ved fødsel, som oppsøkte behandling. Og man ser jo det at barneteamet ved Rikshospitalet ser denne økningen av transmenn som søker kjønnsbekreftende behandling. 

ELLING: Selv om kjønnsinkongruens er en definert diagnose, så betyr ikke det at tilstanden skal forstås som en sykdom, og det er heller ikke alle som føler behov for helsehjelp. Det er heller ikke vanlig å snakke om symptomer når det kommer til kjønnsinkongruens. Det er en subjektiv følelse, det er noe man føler på og opplever selv.

Men, en del av disse personene har  store utfordringer ved at de føler på et sterkt ubehag knyttet til dette manglende samsvaret mellom fødselskjønn og opplevd kjønnsidentitet. Dette kaller vi kjønnsdysfori.

JULIE: Kjønnsdysdysfori viser til et bredt spekter av ulike former for subjektiv misnøye knyttet til hele eller ulike deler av kroppen. Men det kan også være knyttet til sosiale eller kulturelle forventninger som kommer ved det kjønnet man er tildelt ved fødsel.

ELLING: Kjønnsinkongruens kan vises i alle aldre. Noen opplever det allerede i småbarnsalderen, at det er noe som ikke stemmer. Men det kan også gi seg til kjenne under eller etter puberteten, og også i voksen alder. 

Hvis du ønsker å forstå hvorfor kjønnsinkongruens oppstår, eller hva det kommer av, så finnes det ikke én enkel forklaring. Det er ikke slik at du kan ta en fysisk test for å påvise det. Det vanlige er å se på det som en naturlig variasjon av menneskelig mangfold. Likevel har enkelte studier vist at alt fra arv til miljømessige faktorer kan ha en innvirkning.

JULIE: Forskning tyder på at det er flere faktorer som kan spille en rolle i utvikling av kjønnsinkongruens, og at det sannsynligvis er en kombinasjon av biologiske, psykologiske, sosiale og kulturelle faktorer. 

ELLING: Mange av de med kjønnsinkongruens kan oppleve at det har ganske mange konsekvenser i livet. Og at det kan gå ut over både det psykiske, fysiske og sosiale.

JULIE: Og det er jo litt avhengig av hvor mye dysfori, altså ubehag, man opplever. Det er også avhengig av hvor mye støtte og aksept man opplever fra personene rundt seg. Så vi ser jo det at transpersoner skiller seg ut ved dårligere levekår, knyttet til blant annet psykisk helse, livstilfredshet og erfaringer med diskriminering i samfunnet, på arbeidsplassen og helsevesenet, sammenliknet med den øvrige befolkningen. 

(MUSIKKOVERGANG)

LYKKE: Jeg endte vel opp med å bli lest og oppfattet som en ganske typisk gutt og ung mann. og jeg hadde lagt inn en ganske stor innsats i å prøve å innfri de forventningene. Så det er relativt få ganger i livet mitt hvor jeg har hatt så mye sommerfugler i magen som da jeg var på vei til apoteket for å kjøpe min første dose med østrogentilførsel og antiandrogener. 

ELLING: 30 år gamle Lykke Kvinnesland er transkvinne og har nå levd som sitt opplevde kjønn i omtrent fem år. Hun kommer fra Trondheim og jobber i dag som frilansende illustratør, kunstner og egenerklært photoshop-trollkvinne. Det går egentlig ganske bra. Men for Lykke har reisen vært lang fram til der hun er i dag.

LYKKE: Jeg vil påstå at jeg egentlig hadde en ganske normal barndom og oppvekst. Jeg regner med ganske heldig i den forstand at jeg ble født inn i en veldig nær og varm familie med trygge voksne, og forsåvidt trygge barn rundt meg også. Jeg var kanskje litt sjenert og ikke veldig utgående som barn, men klarte likevel å ende opp med ganske nære venner og trygge venner som jeg fortsatt har kontakt med den dag i dag. 

ELLING: Dette med kjønnsinkongruens og ubehag  knyttet til det kjønnet hun var født inn i, viste seg ikke så veldig sterkt før hun begynte å nærme seg voksen alder. Men likevel har hun barndomsminner og tegn som tyder på at det også den gang var noe som skurret, og at det alltid har vært der.

LYKKE: Jeg husker veldig godt at jeg satt i sandkassa på SFO på barneskolen, sånn typ første- eller andretrinn. Jeg husker at jeg satt der og gløttet bort på noen jenter, antakeligvis litt eldre, på mellomtrinnet eller noe sånt, borte på den andre sida av skolegården. Jeg husker at jeg kjente et sånt bunnløst sukk i meg, og satte der og lurte på hvorfor jeg ikke kunne være som dem. Uten at jeg nødvendigvis klarte å sette fingeren på hva det var med dem som var annerledes, men det sitter veldig godt igjen. Det har alltid vært en eller annen grad for bevissthet, men jeg hadde kanskje ikke vokabular eller virkelighetsforståelse nok til å forstå nøyaktig hva det egentlig var, da. Jeg kan også huske å ha ligget i senga og ønsket at jeg bare kunne våkne opp som en jente neste morgen, uten at jeg hadde noen slags form for forventning om at det kom til å skje. 

ELLING: Det var ikke før hun begynte å lese om det på nett i tenårene at det gikk opp for henne at det var andre folk som også følte det sånn. Og at det faktisk fantes fagspråk og begreper for å beskrive det hun opplevde. Likevel tok det litt tid å ta det innover seg.

LYKKE: Det gikk definitivt opp for meg gradvis, etterhvert som jeg både begynte å bli mer bevisst på mitt eget følelsesliv, mine egne tanker og ble mer reflektert rundt det, men også etterhvert som jeg leste mer om andre transpersoner sine opplevelser, da. Så litt etter litt begynte det å gå opp for meg, men jeg satt på en måte hele tiden og prøvde å holde det på en armlengdes avstand. Og fant på en måte unnskyldninger, om man kan si det. Unnskyldninger som “det kan ikke være meg, vel”, og jeg husker at jeg gikk gjennom en del av tenårene med nærmest et ønske om å være trans, på en måte. Jeg skulle ønske jeg var skikkelig trans slik som de folkene som deler opplevelsene sine på nett, slik at jeg kunne få hjelp, men jeg fant alltid én eller annen grunn, eller en eller annen boks jeg ikke passet inn i sammenliknet med det andre jeg hadde sett. Som en unnskyldning; “det er vel ikke meg, vel, det kan ikke stemme”.

ELLING: Det å komme til det punktet at man ønsker å skifte, altså å ta et valg om å fullt ut leve som sitt opplevde kjønn, er for svært mange en stor utfordring. Og for enkelte kan det ta lang tid.

JULIE: Det er mange som kjenner fra ganske tidlig av at det er noe som ikke stemmer med kroppen, også kan det være litt vanskelig å sette ord på hva som ikke stemmer. ofte kjenner folk i puberteten, når man begynner å få kroppslige endringer, og det begynner å bli større skille mellom kjønnene, at det handler om kropp. Og samtidig er det da mange som ikke klarer å komme ut med det med en gang, ikke tør å fortelle om det, som da kan gå på det veldig lenge. Det er også mange som kjenner på en liten skam knyttet til det, og som prøver å undertrykke det. Så når pasientene kommer til oss, så er det mange som har tenkt på dette i mange år. 

ELLING: Personer med kjønnsinkongruens er en sårbar gruppe, og det er ikke uvanlig at de føler både på skam, fortvilelse og utenforskap. På lik linje med andre minoritetsgrupper i samfunnet, er de spesielt sårbare for å utvikle psykiske lidelser.

JULIE: Mange personer med kjønnsinkongruens opplever depresjon, spesielt i ungdomsårene eller i tidlig voksen alder. I tillegg er det en del transpersoner som utvikler angst. Og det kan være relatert til frykt for å bli oppdaget, avvist eller diskriminert på grunn av sin kjønnsidentitet. 

ELLING: I og med at personer med kjønnsinkongruens ofte opplever diskriminering, og kanskje også vold i samfunnet, er det også større sjanse for at de kan utvikle belastningslidelser, eller PTSD - post-traumatisk stresslidelse. Mange sliter også spiseforstyrrelser. 

JULIE: Og det kan være relatert til kroppsbildeproblemer som er forsterket  av kjønnsdysfori, eller ønsket om å oppnå et kroppsutseende som stemmer bedre overens med ens kjønnsidentitet.

ELLING: De som har opplevd betydelig emosjonelt stress, kjønnsdysfori og stigma over tid, har også større sjanse for å få personlighetsforstyrrelser. Alt dette gjør at personer med kjønnsinkongruens også er i risikogruppa for selvmord og selvmordstanker. Noen bruker også rusmidler og andre ting som kan dempe de vonde følelsene.

JULIE: Mange tyr til substansbruk eller selvskading som en håndteringsmekanisme knyttet til følelsesmessig smerte og stress. 

ELLING: For Lykke så ble det etter hvert vanskelig å leve videre med å ikke akseptere hva hun var. Hun måtte bare ut, hun måtte ta grep. Det var for litt over 10 år siden, etter at hun hadde gått på folkehøgskole, at det først åpenbarte seg.

LYKKE: Jeg hadde en spesifikk dag hvor jeg husker at lyspæra bare ble slått på. Og jeg visste at dette var tilfelle for meg, og at alle disse opplevelsene og ordene og alt mulig som jeg så andre folk dele, det er bokstavelig talt meg. Jeg er trans og dette er noe jeg må ta ta tak i. Og den andre tingen som skjedde var at det ble tydeligere og tydeligere for meg at det ikke fantes noe annet valg. 

ELLING: Men, da hun for alvor begynte å søke på nett for å finne ut hvordan hun kunne få hjelp, ble hun skremt. Skremt av historier som fortalte om dårlige erfaringer med helsevesenet, og at det var et smalt vindu å komme gjennom for å i det hele tatt få diagnosen. 

LYKKE: Det var sommeren 2014 eller 2015, og jeg ble dødsredd for å gjøre noe med det, Og jeg gikk med dette som en torne i den mentale siden min i de neste fire-fem årene eller deromkring. Så lurer jeg på om det var i 2019 eller 2020 at jeg bare egentlig brøt sammen.

ELLING: En kveld hadde hun en opplevelse som gjorde det klart at hun ikke hadde noe valg. 

LYKKE: Jeg husker at jeg sto foran baderomsspeilet og så meg selv der, og kjente nesten ikke igjen mennesket som så tilbake på meg i speilet. Jeg kjente at nå orket jeg ikke mer. Hvis jeg skal fortsette å leve slik tror jeg ikke det er stor sjanse for at jeg blir 40, kanskje ikke 35, kanskje ikke 30. Her er jeg nødt til å gjøre noe, eller så har jeg ikke noen fremtid. 

ELLING: Etter dette bestemte hun seg for å stå fram, hun måtte fortelle det til de rundt seg. Hun kom først ut til kjæresten og snakket med henne om det. Så fulgte familie, venner og andre kjente. Mange ble overrasket, for Lykke hadde lagt ned en solid innsats gjennom mange år for å passe inn med det hun trodde folk forventet av henne. 

LYKKE: Jeg endte vel opp med å bli lest og oppfatta, for det aller meste, som en ganske typisk, vanlig gutt og ung mann. Så det var en del som syntes at det kom litt ut av det blå. Så har de kanskje innsett i etterkant at det kanskje ikke kom så ut av det blå allikevel, men at det fortsatt var en overraskelse. Men jeg liker å kalle meg selv for antakeligvis den heldigste transpersonen i hele verden, for alle sammen har tatt det veldig, veldig pent, synes jeg.

ELLING: Etter dette tok Lykke kontakt med fastlegen for å snakke om situasjonen. Det ble en positiv opplevelse.

LYKKE: Det var betryggende. Han møtte meg der jeg var og sa at dette fikser vi. Han ga meg på en måte en opplevelse av at dette kom til å gå bra.

ELLING: Før det ble opprettet regionale sentre for kjønnsinkongruens i alle helseregioner i løpet av 2023 og 2024, var behandlingstilbudet mer spredt, og pasientene måtte søke hjelp hos ulike spesialister og avdelinger ved sykehus og klinikker. Nå skal du derimot henvises til et regionalt senter med mer samlet kompetanse, og i Midt-Norge er dette senteret lokalisert på St. Olavs hospital, der Julie Kluver jobber.

JULIE: Og der kan man motta psykososial støtte og ikke-medisinske hjelpemidler, som proteser eller stemmetrening. Så har vi samtaler rundt hvordan det er å oppleve dette. Vi prøver å hjelpe pasienten til å minske dysforien via ikke-medisinske hjelpemidler. Også kan vi bistå med henvisning til den nasjonale behandlingstjenesten for kjønnsinkongruens hvis de ønsker medisinsk kjønnsbekreftende behandling.

ELLING: Og det er det mange som ønsker seg.

JULIE: Veldig ofte opplever vi at pasientene kommer til oss med en veldig klar bestilling; De fleste  ønsker seg inn på Rikshospitalet for å få medisinsk kjønnsbekreftende behandling.

ELLING: Dersom man etter samtaler og veiledning finner ut at det er det man ønsker, så finnes det flere medisinske hjelpemidler som kan hjelpe pasientene med å bli mer lik sitt opplevde kjønn.  

JULIE: En har jo pubertetsblokkere, som utsetter puberteten. Der er det ikke noen aldersgrense, men en gjør individuelle vurderinger, altså man vurderer hvor langt i puberteten man har kommet. For en skal ha startet på puberteten, men man skal heller ikke ha kommet for langt for å vurderes for pubertetsblokkere.

ELLING: I tillegg har man kjønnsbekreftende hormoner, såkalte cross sex-hormoner, som da er testosteron for de som er transmenn, og østrogen og antiandrogener for transkvinner. Disse hormonene hjelper til med å fremheve og vedlikeholde karakteristikker ved det kjønnet man opplever seg selv som, og kan påvirke alt fra kroppshår og muskelmasse til stemmeleie. 

JULIE: Der har aldersgrensen egentlig vært 16 år, men vi opplever at det er færre og færre under 18 som vurderes for den behandlingen. Og hvis man skal ha kirurgi, så er aldersgrensen 18 år. 

ELLING: Når det gjelder kirurgi, så er det langt fra alle med kjønnsinkongruens som ønsker eller trenger det for å leve et godt liv, og det må gjøres grundige vurderinger om det er riktig for den enkelte pasient. Noen typer kirurgier er det kun private klinikker som gjennomfører, men det er også flere som dekkes av den nasjonale behandlingstjenesten i Norge.

JULIE: For transkvinner, så er det da brystoperasjon, det er reduksjon av strupehode, og det er genitalkonstruksjon. Mens for transmenn er det som dekkes fjerning av brystene, eller mastektomi, som vi kaller det, samt fjerning av eggstokk og livmor, og genitalkirurgi. Det er relativt komplisert med genitalkirurgi, og det er relativt få som tar den operasjonen i Norge. 

ELLING: Da Lykke skulle bli utredet, så var det i tiden før de regionale sentrene for kjønnsinkongruens ble etablert. Og veien videre fra fastlegen gikk via samtaler i psykisk helsevern lokalt over en periode, før hun etterhvert ble henvist til Rikshospitalet og den nasjonale behandlingstjenesten. Lykke opplevde utredningstiden som krevende, det ble mange samtaler med ulike behandlere over tid for å få bekrefta diagnosen, slik at hun kunne starte medisinsk behandling. 

LYKKE: Det går litt inn på deg etterhvert når du nesten i en toårsperiode og opplever at du blir stilt de samme spørsmålene om og om igjen. Jeg skjønner litt hvorfor de gjør det, at de har lang utredningstid, men samtidig var det en ganske kjip opplevelse allikevel.  

ELLING: For Lykke var det aldri noen tvil, hun hadde jo følt dette på kroppen i årevis, og 

at det ikke fantes noe alternativ. Derfor ble det også en stor dag da hun endelig fikk bekrefta diagnosen og kunne starte behandling.

LYKKE: Det var som om noen hadde lukka opp porten til himmelen, hehe. Nei, det var en stor lettelse. Det hadde alt å si for meg. Det er relativt få ganger i livet mitt at jeg har hatt så mange sommerfugler i magen som da jeg var på vei til apoteket for å kjøpe min første dose med østrogentilførsel og antiandrogener! Det var spesielt.

ELLING: Hun startet nå på kjønnsbekreftende hormonbehandling for å hjelpe kroppen å få samme hormonbalanse som en som er tildelt jentekjønn ved fødsel. Og det tok ikke lang tid før dette hadde effekt. 

LYKKE: De første endringene merket jeg ganske fort, altså. Det var innen en måned eller noe sånt. Kanskje to eller to og en halv uke, så vidt jeg kan huske. Så da er det litt som å gå gjennom en andre pubertet i livet, at kroppen din gjør en del endringer på egen hånd. Slik som å gro ut bryster og slik som i mitt tilfelle, få en annen hudkvalitet og fettfordeling. Litt mindre sånn sterk, ung mannekropp og litt mer myk, fin, flott damekropp. 

ELLING: I tillegg til hormoner har Lykke også fått laserbehandling for å fjerne uønsket kroppshår i ansiktet og på overkroppen. Og så langt har det vært tilstrekkelig.

LYKKE: Jeg har vært heldig i den forstand at jeg ikke har hatt så veldig sterk dysfori knyttet til akkurat de tingene som det er mest aktuelt med kirurgi for, som for eksempel kjønnsorganer og understell og sånt. Mesteparten av mitt ubehag med meg selv og min egen kropp var ting som var veldig lett å fikse veldig bra bare ved hjelp av hormonbehandling og sosial tilpasning, da.

ELLING: Til tross for at kjønnsbekreftende behandling er noe vi har holdt på med i ganske lang tid, så har det vært mye skepsis og relativt lite forskning på området. I Norge i dag ser man blant annet på medisinsk kjønnsbekreftende behandling for de under 18 år, som utprøvende.

JULIE: Og det er det flere grunner til. Det mangeler nasjonal standardisering, det er ulike meninger rundt etiske og medisinske vurderinger, og selv om det er flere studier som viser at at personer som gjennomgår hormonbehandling og kirurgi rapporterer om forbedring i livskvalitet, psykisk helse og velvære, så ser vi at det er relativt lite forskning på langsiktige effekter av kjønnsbekreftende behandling.

ELLING: Likevel, forskningen på feltet er under utvikling, og det pågår flere studier. I barneteamet ved den nasjonale behandlingstjenesten, for eksempel, så forskes det på hvorfor noen velger å slutte med medisinsk behandling. 

JULIE: Noen av grunnene til at man velger å stoppe på hormoner er at man er fornøyd, man har oppnådd de resultatene man vil ha. Noen opplever at det var feil for dem, at det egentlig aldri var riktig. Og noen opplever at det var riktig der og da å starte på hormoner, det var viktig for at jeg skal ha det bra, men nå trenger jeg det ikke mer. 

ELLING: At noen velger å avslutte behandlingen betyr altså ikke nødvendigvis at man angrer.

JULIE: Jeg tror at begrepet “angrer” har blitt brukt litt feil, at det har blitt brukt litt mot kjønnsbekreftende behandling. Det er så mange andre grunner til at noen velger å stoppe på behandling enn at man angrer. De tallene er ganske små, men det er lite konkrete tall på det, så derfor er det så bra at barneteamet samler sammen en rapport på dette, da. 

ELLING: En annen ting som det er verdt å nevne, og som det er økende interesse for og mye fokus på i fagmiljøet, er sammenhengen mellom kjønnsinkongruens og autisme, der studier viser at det er høyere forekomst av kjønnsinkongruens blant personer med autismespekterforstyrrelser enn i den generelle befolkningen, og at autisme kan være en faktor som påvirker opplevelsen av kjønn og identitet. Dette vet vi imidlertid ikke nok om, og derfor er det flere studier på gang om dette, også i Norge.

ELLING: Alt i alt ser vi nå en positiv utvikling i behandlingstilbudet for denne pasientgruppa, blant annet ved at man har en mer samlet kompetanse i de nye regionale sentrene. Men fortsatt er fagmiljøet lite. Ved RSKI Midt har Julie to kollegaer, og til sammen to årsverk, og mange har blitt henvist siden de startet opp. Erfaringene de har gjort seg så langt gir håp, men hun ser også utfordringer.

JULIE: Det er veldig givende. Dette er en pasientgruppe som kanskje ikke har hatt så mye tilbud i helsevesenet fra før av, som jeg oppfatter er veldig takknemlige når de får komme til oss og bli møtt med støtte og aksept. De føler seg trygge i rommet og kan prate om alt. Samtidig så håper vi at flere fagpersoner ser verdien av å jobbe innenfor dette fagfeltet. Det er veldig mye som skjer, og det er en veldig variert gruppe mennesker å jobbe med. Det er veldig stort engasjement i fagfeltet, men det er relativt lite, så det er lett å bygge nettverk. Også er jo helsetilbudet veldig preget av mangel på ressurser og uenighet om hvordan man skal utføre kjønnsbekreftende behandling, så det er også krevende. 

ELLING: Så er det også sånn i verden i dag, at mange plasser, så blir rettighetene til disse menneskene sterkt utfordra. Både transpersoner, ikke-binære og andre som ikke passer inn i det tradisjonelle kjønnsmønsteret har vært og blir fortsatt utsatt for diskriminering.

LYKKE: Og det er ganske kjipt å se at det i mange land rundt omkring i verden hvor andre transpersoner rett og slett mister sine rettigheter og mister sin rett til å leve fullverdige liv. 

ELLING: I Norge er det kanskje lett å tro at vi er mer framoverlent, vi kan for eksempel ganske enkelt skifte vårt juridiske kjønn, men det er fortsatt en vei å gå. For Lykke, som bor i en relativt mangfoldig by, har det stort sett gått greit, men også hun kjenner det på kroppen.

LYKKE: Det har for det aller meste gått fint i mitt tilfelle, jeg kan egentlig ikke påstå at jeg har hatt så veldig mange opplevelser som jeg nødvendigvis vil beskrive som transfobiske. Men det betyr fortsatt ikke at det er en hverdag uten ubehag sosialt sett.

ELLING: Tidligere hadde hun en jobb i et serviceyrke der hun til slutt så seg lei av måten hun ble møtt på av enkelte.

LYKKE: Der endte jeg til slutt med å si opp fordi jeg hadde noen ubehagelige opplevelser med kunder. Jeg ble på en måte oppfatta som en mann når jeg ikke ønsket det. Så fant jeg ut at det ønska jeg faktisk ikke, og sa til syvende og sist opp for å passe på min egen psykiske helse.

JULIE: Det har jo vært lite kunnskap om kjønnsinkongruens og kjønnsidentitet, og folk som ikke forstår hva det innebærer å oppleve kjønssdysfori kan jo ha feilakttige antagelser om denne gruppen, og det kan oppstå en del diskriminering og negative stereotypier. Men så ser jo at det er en økt synlighet og støtte for transpersoner i dag, spesielt de siste årene.Så flere og flere mennesker blir jo bevisste på at kjønnsidentitet er mangfoldig, og at alle fortjener respekt for de de er. Så økt bevissthet gjennom media, utdanning og aktivisme har jo bidratt til å utfordre de tradisjonelle kjønnsrollene.

ELLING: Også Lykke setter pris på de som har gått foran for å gjøre det lettere for de som kommer etter.

LYKKE: Jeg er veldig bevisst på selv, at det hadde ikke vært så lett for meg, antakeligvis, å gå gjennom denne opplevelsen slik jeg har gjort hvis det ikke hadde vært for mange, mange transpersoner og andre person er både i og utenfor LHBT-miljøet som harstått på og kjempa for det i mange tiår. Og mange har mista både liv og lemmer og det ene og det andre i den kampen, og det er jeg veldig takknemlig for.  

ELLING: Etter at Lykke fikk medisinsk behandling, har livskvaliteten tatt seg betraktelig opp, og hun ser relativt lyst på tilværelsen. 

LYKKE: Jeg er kjempefornøyd. Jeg synes det går kjempebra. jeg er veldig komfortabel og trygg i både min kropp og sosiale rolle og det hele. Jeg synes livet som helhet har blitt mye lettere å leve. Det er ikke så veldig ofte jeg går og tenker på å gjøre ende på ting mer, og det er jeg veldig takknemlig for. Egentlig gjør jeg vel ikke det i det hele tatt, det er helt borte vekk. Jeg er fornøyd - tilfreds - “at peace”. 

B: Du har hørt Diagnose, en podkast fra St. Olavs hospital, i samarbeid med NTNU.

Denne episoden er produsert av meg – Elling Finnanger Snøfugl – Nils Lian og Einar Tveit.

Marit Kvikne er vår ansvarlige redaktør.

En stor takk til Julie ved RSKI Midt, og og ikke minst til Lykke, som delte sin historie. 

Har du lyst til å gi oss tilbakemelding, eller kanskje du har tips til tema vi kan lage noe på? Send en e-post til diagnose alfakrøll stolav dot n-o.

Abonner på Diagnose der du lytter til podkast, og følg gjerne St. Olavs hospital på Facebook og Instagram.