Hva er en personlighetsforstyrrelse?

Det er alltid flere faktorer som spiller inn når noen utvikler en personlighetsforstyrrelse. Man antar at det foreligger en genetisk disposisjon og at denne er avhengig av ulik grad av miljøpåvirkning, for å komme til varierende grad av uttrykk. 

Arv og biologi: Temperamentet vårt ansees som den biologiske og instinktive delen av vår personlighet. Temperamentet kan gjøre oss både sårbar, og motstandsdyktig i møte med belastende livshendelser. Vi har ulik emosjonell reaktivitet og intensitet, ulik grad av emosjonsbevissthet, følelsestoleranse, og evne til å gi uttrykk for følelser noe som gjør oss mer eller mindre sårbare for å utvikle en personlighetsforstyrrelse.   

Oppveksten: Vi utvikler fra fødselen av et følelsesmessige bånd (tilknytning) til våre nærmeste omsorgsgivere. Tilknytningen har stor betydning for vår personlighetsutvikling og senere personlighetsfungering. Kvaliteten på dette båndet utvikles i et samspill mellom vårt medfødte temperament og hvordan vi ble møtt og forstått i vårt oppvekstmiljø. Her inngår relasjoner til familie, venner og hvordan vi opplevde daglige situasjoner og spesifikke hendelser.  Det er velkjent at negative opplevelser og traumer i oppveksten kan påvirke personlighetsutviklingen og senere personlighetsfungering. 

Negative oppvekstbetingelser kan være:  

• Mangel på stabile omsorgspersoner.  

• Tapsopplevelser og brudd på følelsesmessige bånd.   

• Erfaringer med langvarig mobbing og trakassering.  

• Seksuelle overgrep og andre traumatiske hendelser.  

• Oppvekstforhold preget av utrygghet, konflikt, fysisk eller psykisk vold.   

Det er viktig å være klar over at det er mange barn som opplever negative hendelser i barndommen uten å utvikle en personlighetsforstyrrelse.   

Det er her de individuelle forskjellene spiller inn.  Noen tåler større påkjenninger enn andre før det får konsekvenser for personlighetsutviklingen.  

De fleste personlighetsforstyrrelser kommer til uttrykk i ungdomsårene og fortsetter inn i voksen alder. Mens andre opplever personlighetsforandringer etter at de har vært utsatt for svært belastende livshendelser i voksen alder, hvor deres sårbarhet kommer til syne. 

Personlighetsforstyrrelser er blant våre vanligste psykiske lidelser, med en forekomst på 10-13 % i den voksne normal befolkningen.  

Samlet sett er det ikke noen kjønnsforskjell, og forekomsten holder seg stabil frem til 50 årsalder, deretter et moderat fall i høyere alder.  

Blant personene som kommer til psykiatriske poliklinikker er det vanlig å regne med at ca. 50 % av pasientene på voksenpsykiatriske poliklinikker har en eller flere personlighetsforstyrrelser. 

Det finnes i dag god behandling for personlighetsforstyrrelser og mange blir kvitt diagnosen i løpet av en ti-års periode. Du finner mer om behandling her. 

Personlighetsforstyrrelser er forbundet med en omfattende og ofte alvorlig psykiatrisk komorbiditet, som angst, depresjon, spiseforstyrrelse, affektiv lidelse, psykose og rus.  Personer med personlighetsforstyrrelser søker vanligvis ikke hjelp for sine personlighetsforstyrrelser per se, men for konsekvensene, altså dens sekundærproblematikk. Dette kan for eksempel være symptomer på depresjon, angst, selvskading, suicidalitet, rus, psykososiale problemer, opplevelse av livskriser, emosjonelle problemer osv.  Dette kan gjør det vanskelig å få øye på den underliggende personlighetsproblematikken, samt utrede og diagnostisere personlighetsforstyrrelsen.    

Vi benytter begrepet personlighetsforstyrrelser slik det er definert i vår tids offisielle diagnosesystemer ICD-10 (utviklet av WHO) og DSM-5 (Utgitt av den amerikanske psykiaterforeningen, APA).  

Kriteriene for personlighetsforstyrrelse består av de generelle kriteriene for personlighetsforstyrrelse og de spesifikke kriteriene for de ulike personlighetsforstyrrelses kategoriene. 

De generelle kriteriene for Personlighetsforstyrrelser karakteriseres av:   

• Et vedvarende mønster av indre opplevelser, tanker, følelsesmessige reaksjoner og atferd som avviker markant fra forventninger i personens kultur.  

• Mønsteret er lite fleksibelt og er gjennomgripende i ulike personlige og sosiale situasjoner. 

• Mønsteret fører til betydelig lidelse for personen selv, og/eller med å fungere sammen med andre, i jobb eller på andre viktige funksjonsområder.  

• Mønsteret er stabilt og vedvart fra ungdomsår eller tidlig voksen alder.  

• Mønsteret kan ikke forklares eller være en konsekvens av en annen psykisk lidelse. 

• Det vedvarende mønsteret skal ikke skyldes de fysiologiske effektene av stoff (Eks. Rusmidler eller medikamenter) eller annen medisinsk tilstand (eks. hodeskade)  

Forskning har vist at det er en mer glidende overgang mellom en såkalt normal til det vi kan kalle en forstyrret eller problemfylt personlighetsfungering. 

-> Du finner mer om diagnostikk og kartleggingsverktøy her -> 

I tråd med endringene av klassifiseringen av personlighetsforstyrrelser i ICD-11 og foreslåtte endringer i AMPD (Alternative Model for Personality Disorders, i DSM-5) blir personlighetsforstyrrelser nå ansett mer som et dimensjonalt fenomen, noe vi alle har mer eller mindre av. I fremtiden vil vi derfor vektlegge alvorlighetsgrad mer enn kategorier av personlighetsforstyrrelser. Kjernen i problemene blir vurdert av vansker en person har i forhold til seg selv og vansker hen har i forhold til andre.  

Utfordringer knyttet til en selv 

• Selvopplevelse: Egen selvopplevelse påvirker personen negativt.  Det kan dreie seg om usikkerhet rundt egen identitet, lavt, vekslende eller tilsynelatende forhøyet selvbilde og selvaktelse. Personen kan streve med å regulere følelser – slik at det blir for lite eller for mye følelser.  

• Målsetninger i livet: Det kan være vanskelig å sette eller oppnå personlige mål. Verdiene som styrer målene, kan være utydelige, ustabile eller avvikende. Evnen til selv-refleksjon kan være begrenset.   

Utfordringer knyttet til å fungere sammen med andre 

• Innlevelse i andres perspektiver: Det kan være vanskelig å forstå eller vedsette andres perspektiv eller motivasjon, spesielt når de er forskjellig fra personens egne. Personen kan også streve med å forstå hvordan andre opplever hen selv, og det hen sier eller gjør.  

• Nærhet til andre: Det kan være vanskelig å stole på og knytte deg til andre. Dermed kan personen ha problemer med å oppnå nære, trygge, langvarige og gjensidige relasjoner til andre.   

Kartlegging av alvorlighetsgraden er avgjørende for god tilrettelegging av behandlingen. 

Nasjonale faglige retningslinjer “skal bidra til å sikre at helse- og omsorgstjenestene har god kvalitet, gjør riktige prioriteringer, ikke har uønsket variasjon i tjeneste tilbudet, løser samhandlingsutfordringer og tilbyr helhetlige pasient forløp”.  

Norge er det eneste landet av våre naboland som mangler nasjonale retningslinjer for utredning og behandling av personlighetsforstyrrelser, men arbeidet er godt i gang. Helsedirektoratet har startet dette arbeidet i samarbeid med NRAPP (Nasjonalt kompetansesenter for rus- og avhengighetslidelser, alvorlige samtidige lidelser og personlighetsforstyrrelser) (tidligere NAPP). De nye retningslinjene liggere allerede ute for høring.  

Høringsutkastet ligger på helsedirektoratets nettsider: 

Nasjonal faglig retningslinje for oppdagelse, utredning og behandling av personlighetsforstyrrelser - Helsedirektoratet 

Helsebiblioteket har også samlet tilgjengelige utenlandske retningslinjer for personlighetsforstyrrelser blant annet fra Danmark, Sverige og Storbritannia: 

 Her finner du retningslinjer for personlighetsforstyrrelser - Helsebiblioteket 

Når det er mistanke om en underliggende personlighetsforstyrrelse er det viktig at vi i spesialisthelsetjenesten utreder grundig. Det er blant annet viktig å avklare om det kan være andre årsaker til plagene enn en personlighetsforstyrrelse.  

Psykologer og psykiatere er ansvarlig for utredningen og diagnostiseringen av personer med mistanke om personlighetsforstyrrelser. Utredningen skal foretas av behandler som har gjennomgått opplæring i personlighetsutredning.  

Det er ulike oppfatninger om hvor gamle pasientene bør være før vi bør begynne å utrede for personlighetsforstyrrelser. En vanlig praksis, har vært at utredning av personlighetsforstyrrelser hører til i voksen psykiatrien. 

Økende grad av nyere forskning tyder på at det er en betydelig og alvorlig underdiagnostisering av personlighetsforstyrrelser hos ungdom, noe som kan medføre feil behandling og dårligere prognose hos pasientgruppen.  

Du finner mer om utredning av personlighetsforstyrrelser her.

Pårørende til mennesker med personlighetsforstyrrelser opplever store utfordringer, samtidig som de er en potensiell ressurs i behandlingen av personlighetsforstyrrelser. Det er viktig at de blir involvert i utredningen og behandlingen, og får tilbud om informasjon og veiledning. 

Det finnes flere organisasjoner som tilbyr støtte og veiledning for pårørende til personer med psykiske lidelser generelt og for personlighetsforstyrrelser spesielt: 

Psykisk helse – tilbud til pårørende - Helsenorge 

Hvordan støtte noen med personlighetsforstyrrelse - Oslo universitetssykehus HF 

Personlighetsmysteriet - Oslo universitetssykehus HF 

LPP - Pårørende innen Psykisk helse 

BPD Norge 

Ivareta - pårørende berørt av rusIvareta 

Pårørendesenteret - Pårørendesenteret 

Velkommen - Personlighetsalliansen 

ICD-11 er resultatet av en omfattende revisjon av ICD-10. Denne revisjonen har blitt gjennomført på bakgrunn av et bredt internasjonalt samarbeid. ICD-11 ble formelt godkjent av WHO i 2019, med muligheter for å tas i bruk i 2022. En overgang til ICD-11 er et komplekst arbeid som involverer mange aktører, systemer og arbeidsprosesser som i dag bruker ICD-10. Helsedirektoratet arbeider nå med å finne ut hvordan ICD-11 best skal tas i bruk i Norge. Det er ennå usikkert når den norske versjonen av ICD-11 blir utgitt og kan tas i bruk.  

ICD-11 representerer en betydelig endring i hvordan personlighetsforstyrrelser klassifiseres. I ICD-10 og DSM-5 klassifiseres personlighetsforstyrrelser i spesifikke kategorier av personlighetsforstyrrelser. Disse kategoriene er basert på et sett med kriterier som pasienten må oppfylle.  

DSM-5 har i sin siste versjon fra 2013 en foreslått alternativ modell for personlighetsforstyrrelser – AMPD (Alternativ Model of Personality Disorder). AMPD er plassert i forskningsdelen (seksjon III) i DSM-5. 

I AMPD i likhet med ICD-11 introduseres en trinnvis, dimensjonal tilnærming til diagnostisering av personlighetsforstyrrelser, som inkluderer en vurdering av personlighetsfungering og kartlegging av personlighetstrekk. 

Den dimensjonale tilnærmingen til personlighetsforstyrrelser introdusert både i AMPD og ICD-11 gir en mer nyansert forståelse av personlighetsforstyrrelser og tillater en mer individualisert behandling.